Vannkraften representerte framtiden

Det var potensialet i vannets voldsomme krefter som ved inngangen av 1900-tallet gjorde Tafjordvassdraget til et symbol på selve framtiden. For den som turte å tenke stort, betød vannkraft og elektrisitet modernisering og framgang. Og for den som hadde kunnskap og kapital, kunne disse kreftene forvandles til store penger. Samtidig kunne de bety større sosial velstand for folk flest, med en enklere hverdag og nye arbeidsplasser.

Det rant enorme verdier i de ville og vakre elvene på Sunnmøre. Bildet er fra et fossestryk et sted i Geiranger i 1869. Foto: Edward Backhouse Mounsey / Nasjonalbiblioteket.

 

Storstilt spekulering og enorm fortjeneste

Rundt århundreskiftet rettet pengesterke menn fra inn- og utland, den norske staten og landets kommuner i stadig større grad øynene mot de norske vannressursene. Fossene i Tafjordvassdraget ble betraktet som en gunstig anskaffelse med sine store fall og gode muligheter til å bygge demninger, og 6. juni 1898 meddelte Søndmørsposten at rettighetene til vassdraget nedenfor Onilsavatnet var solgt til de to ingeniørene B. Ancher Backe og C. Horrebow Homan. De nye eierne hadde visstnok planer om å etablere en større industribedrift i Tafjord, men det er imidlertid liten grunn til å tro at etableringsplanene var reelle. Dette var nemlig fossespekulantenes tid. Oppkjøpere reiste rundt i landet og kjøpte rettighetene til elver og fosser i stor stil, bare for å selge dem videre til industrikapitalister med solid fortjeneste.

Dette motivet fra 1905 med utsikt nedover Kaldhusdalen er ett av flere bilder fra Tafjordfjellene som ble tatt da vassdraget var under eie av den ingeniørene B. Ancher Backe og C. Horrebow Homann. Muligens ble bildene tatt under sonderinger i forbindelse med planer for framtidig kraftutbygging eller videresalg av fallrettighetene. Foto: Norges vassdrags- og energidirektorat.
Tafjordvassdraget før kraftutbyggingen. Foto: Olav Lystad.

Et håp om industriarbeidsplasser i Tafjord?

Spørsmålet er hvorfor grunneierne solgte rettighetene sine. Forsto de hvilke verdier de sa fra seg idet de undertegnet salgskontrakten? De hadde fra gammelt av god kjennskap til elva som energikilde, både ved bruk av kvernkall og oppgangssag. Trolig var likevel det enorme økonomiske potensialet vanskelig å fatte for bøndene i Tafjord, som fremdeles levde mer eller mindre av selvberging. De var ikke vant til å ha så mange penger mellom hendene, og summen ingeniørene tilbød for rettighetene, må ha framstått som betydelig. Samtidig var trolig den aller viktigste årsaken til at grunneierne skrev under på kontrakten at de virkelig trodde på ingeniørenes løfter om framtidige industriarbeidsplasser i bygda. I en tid med befolkningsøkning og et jordbruk som ikke lenger kunne brødfø alle bygdebarna, ble et slikt initiativ ønsket velkommen. Og når kraftutbyggingen tok til, var de også i følge kontrakten lovet elektrisk lys på gårdene, noe som på denne tiden ennå var for luksus å regne.

Rundt århundreskiftet levde de aller fleste i Norddal kommune fremdeles av jordbruk, men gårdsbruk og husmannsplasser hadde ikke lenger ressursgrunnlag til å ta unna befolkningsøkningen kommunen hadde opplevd utover 1800-tallet. Folks behov for å finne seg annet arbeid var derfor stort, og resulterte blant annet i at rundt 1100 av kommunens innbyggere utvandret i perioden 1875–1925, hovedsakelig til Amerika og Canada. Fossespekulantenes løfte om industrietablering ble trolig derfor godt mottat av bygdefolket. Foto: TAFJORD.

 

Statlig regulering av norske vannkraftressurser

Industrieventyret Backe og Homan hadde lovet i Tafjord, ble aldri noe av. Og mens ingeniørene selv hadde betalt ca. 25 000 kroner for vannrettighetene og nærliggende tomteareal, solgte de i 1907 rettighetene til Tafjordvassdraget videre til den belgiske mangemillionæren Max Custor for hele 150 000 kroner.

Kjøpet kom imidlertid til å by på problemer for belgieren. Året før hadde nemlig Stortinget vedtatt de såkalte panikklovene, som for aller første gang dikterte betingelser for kjøp og bruk av norske vannkraftressurser. Bak lovene lå en erkjennelse om at vannet ikke var en hvilken som helst handelsvare, men en ressurs som burde komme hele det norske samfunnet til gode. Og selv om det var behov for utenlandsk kapital til å utnytte potensialet i vannkraften, var en redd for å miste kontrollen og at hele verdiskapingen skulle falle på utenlandske hender. Denne frykten var absolutt reell. De mange fosseoppkjøperne hadde ofte bakmenn i utlandet, med det resultat at over tre fjerdedeler av de utbygde fossene i Norge i 1906 var eid av utlendinger. Ifølge panikklovene kunne utenlandske statsborgere eller uansvarlige selskap fra da av verken tilegne seg eiendomsrett eller bruksrett til norske vannfall uten tillatelse av Kongen – de måtte i framtiden ha konsesjon.

Da Custor kjøpte rettighetene til Tafjordvassdraget, ble det på bakgrunn av den nye lovgivningen pekt på at han nettopp manglet konsesjon. Det bygde opp til konflikt, hvor det nye lovverket ble satt på prøve. Mens Custor forsvarte kjøpet ved å vise til en gammel norsk-belgisk traktat fra 1838 om ikke-diskriminering, sto den norske staten på sitt. Saken ble behandlet i både Justisdepartementet, Handelsdepartementet og Utenriksdepartementet, og kjøpet ble erklært ugyldig. Belgieren truet imidlertid med å trekke saken inn for den internasjonale voldgiftsdomstolen i Haag. Hadde han vunnet fram der, ville det tatt seg svært dårlig ut for den norske staten og gitt et uheldig signal overfor andre utenlandske oppkjøpere. Resultatet ble følgelig at staten etter vedtak i Stortinget 18. september 1909 kjøpte Tafjordvassdraget av Custor for 185 000 kroner.

 

Kilder

  • Een de Amoriza, Silje og Ingrid Myrstad. 2017. Et kraftfullt vågestykke. TAFJORD 100 år. Bergen, John Grieg.
  • Faugli, Per Einar. 2012. «Vann- og energiforvaltningen – glimt fra NVEs historie», NVE-rapport nr. 26, 2012, Norges vassdrags- og energidirektorat.
  • Inhereds-posten: «Tafjordfossene Solgt for 150 000 kr», 22. mars 1907.
  • Johannessen, Finn Erhard. 1992. «Elektrisiteten, hjemmet og kvinnene», i Endresen, Knut (red). Vår vidunderlige vannkraft. Fredrik Vogt og norsk kraftutbygging. Oslo, Universitetsforlaget.
  • Kleiva, Ivar. 1975. Grunn og gror. Norddal Bygdebøker, band III, Kultursoge. Bergen, Boktrykk.
  • Sunnmøre Arbeideravis: «Tafjordfossene, som staten snart skal kjøbe», 9. september 1909.
  • Thue, Lars. 2006. Statens kraft 1890–1947. Kraftutbygging og samfunnsutvikling. Oslo, Universitetsforlaget.
  • Trondhjems Adresseavis: «Statens Fossekjøb. Tafjordvasdraget i Romsdal 185 000 kroner», 1. september 1909.
  • Tvinnereim, Jon. 1992. Grotid i grenseland. Fylkeshistorie for Møre og Romsdal 1835–1920, bind 2. Oslo, Det norske Samlaget.
  • Vollan, Odd. 1967. Tafjord Kraftselskap, 1917–1967. Ålesund, Sunnmørspostens trykkeri.