Statlige oppkjøp av vassdrag

Tafjordvassdraget var – sett i et større kraftpolitisk perspektiv – bare ett av en rekke av landets elver og fosser som kom i statlig eie i årene 1906–1920. De statlige oppkjøpene ble sett på som et viktig supplement til den nye konsesjonslovgivningen, for å forhindre at utenlandske investorer fikk tak i en enda større del av disse verdiene.

Slik ble Tafjordvassdraget del av samtidens opphetede debatter om konsesjonslovgivningen og de statlige oppkjøpene av vannfallsrettigheter. Hva opposisjonen på Stortinget (Høyre og Frisinnede Venstre) mente om at staten kjøpte vassdraget, får vi et inntrykk av ved å lese Søndmøre Folketidende fra 17. september 1909:

Denne begivenhet er fremstillet som et særdeles glædelig tiltak fra regjeringens side, et tiltak, der i en nær fremtid vil skape liv og virksomhet, fortjeneste og omsetning ikke bare for den bygd, det her nærmest gjelder, men for hele Søndmøre. Vi er ikke i stand til at dele dette glade syn paa tingen, og vi tror heller ikke, at Tafjordfolkene føler sig synderlig oppbygget ved utsigten til at vasdraget der skal bli statseiendom. […] Det kan da formentlig ikke være hensigten at staten her vil optræ som industriherre og anbringe en betragtelig del av statskassens midler i et millionforetagende ledet av statsfunktionærer. Et saadant eventyr er dog neppe tilsigtet, om det end stemmer godt med regjeringens statssocialisme. […] «… saa kommer statens døde haand og knækker bygdens med god grunn nærede forhaapninger.»

Faksimile, Søndmøre Folketidende 17. september 1909. Kilde: UBB Spesialsamlingene.

 

Håpet om industriarbeidsplasser og elektrisk lys i Tafjord svinner hen

Var det slik det var? Hadde den vesle bygda innerst i Tafjorden på nytt øynet håp om arbeidsplasser og velstand da den belgiske mangemillionæren kjøpte Tafjordvassdraget, bare for å få det revet bort igjen kort tid senere som følge av statens inngripen?

Det ble aldri noe industrieventyr i Tafjord, slik som i Rjukan eller Odda. Bildet er fra 1917, før kraftutbyggingen tok til. Foto: Gunnar og Turid Aspehjell.

Ifølge Stortingets vedtak om kjøp forelå det også planer om kraftutbygging og industrietablering. Mens de tidligere eierne hadde sett for seg en fabrikk for produksjon av kalsiumkarbid, var statens planer å nytte kraften til elektrisk smelting av jernmalm fra jernforekomster i Tafjord og andre steder på Sunnmøre. Men årene gikk, og lite tydet på at planene kom til å settes ut i livet med det første. Det kunne se ut til at spådommen i Søndmøre Folkeblad om «Statens døde hånd» hadde slått til, og folket i Tafjord måtte nok en gang se langt etter både industriarbeidsplasser og elektrisk lys.

Kilder

  • Een de Amoriza, Silje og Ingrid Myrstad. 2017. Et kraftfullt vågestykke. TAFJORD 100 år. Bergen, John Grieg.
  • Kleiva, Ivar. 1975. Grunn og gror. Norddal Bygdebøker, band III, Kultursoge. Bergen, Boktrykk.
  • Sekne, Ivar og Lars Thue. 2011. De temmet vannet. Statskrafts tekniske kulturhistorie. Oslo, Universitetsforlaget.
  • Søndmøre Folketidende 17. september 1909.
  • Thue, Lars. 2006. Statens kraft 1890–1947. Kraftutbygging og samfunnsutvikling. Oslo, Universitetsforlaget.
  • Vollan, Odd. 1967. Tafjord Kraftselskap, 1917–1967. Ålesund, Sunnmørspostens trykkeri.