Ålesund kommune trengte mer kraft

Det aller første initiativet til kraftutbygging i Tafjordvassdraget etter at det kom i statlig eie, ble tatt av Ålesund kommune i mars 1913 med ordfører Anders N. Aarsæther i spissen. Kommunen henvendte seg da til Arbeidsdepartementet for å forhøre seg om hvilke planer det fantes for utbygging av vassdraget, og om hvilke priser og betingelser som eventuelt gjaldt for leie av kraft. Et svært sentralt spørsmål var også om staten var villig til å ta regningen for en eventuell kraftutbygging.

I Ålesund hadde et dampkraftverk siden 1896 skaffet elektrisk lys til byens gatelykter, kommunale bygninger, private abonnenter og etter hvert bedrifter. Og i 1905 ble det i tillegg etablert et gasskraftverk i byen. Dampkraftverket og gasskraftverket var begge private selskap som drev under konsesjon, og som sto i sterk konkurranse mot hverandre. I 1913 led dampkraftverket økonomisk, og gasskraftverket hadde problemer med å skaffe kundene sine jevn tilførsel. På samme tid førte modernisering og vekst i byens næringsliv til at energibehovet økte. Det hastet stadig mer med en avklaring av energispørsmålet, spesielt fordi de politiske urolighetene ute i Europa førte til at tilgjengeligheten på kull sank parallelt med at prisene steg kraftig.

Ålesund var en by i vekst, og det var først og fremst her behovet for kraft tok til å gjøre seg gjeldende. Spørsmålet var imidlertid lenge om en skulle satse på gass eller vannkraft for å dekke dette behovet. Dette bildet fra Apotekergaten like etter bybrannen i 1904 viser hvordan konkurransen mellom de to energiformene manifesterte seg i gatebildet. I forgrunnen ser vi gatelyktene med gass, og lenger bak det mer luftige ledningsnettet og de elektriske lampene til elektrisitetsverket. Foto: Ålesund museum.

Både i Søndmørsposten og i kommunestyret gikk diskusjonen om hvorvidt tiden var moden for at kommunen overtok ansvaret for hele elektrisitetsforsyningen. Akkurat her var imidlertid ikke Ålesund kommune spesielt tidlig ute. I en rekke andre byer hadde en for lengst fått i stand en kommunal elektrisitetsforsyning, som i Hammerfest, Tromsø, Trondheim, Lillehammer, Oslo, Bergen, Halden og Sarpsborg. Tidligst ute hadde vært Hammerfest i 1890.

Ålesund kommune fikk videre utført en rekke undersøkelser om hvilke vassdrag som kunne bygges ut for å forsyne byen med elektrisitet. Spesielt ordfører Aarsæther var overbevist om at Tafjordvassdraget utgjorde det beste alternativet til å dekke framtidens energibehov på en forsvarlig måte. Samtidig tok Aarsæther det første steget mot et interkommunalt samarbeid ved å invitere kommunene Borgund, Skodje og Ørskog til møte for å diskutere mulighetene for felles energiutbygging for området.

 

Stat, fylke, kommune eller næringsliv som utbygger?

Initiativet fra Ålesund kommune kom i en svært formativ periode når det gjaldt utviklingen av landets energiforsyning, og Arbeidsdepartementets behandling av forespørselen bærer også preg av dette. Spørsmålene var mange og uavklart i den nasjonale kraftpolitiske debatten. Hva skulle staten med de mange elvene og fossene de hadde kjøpt? Og var det staten, fylkene, kommunene eller det private næringslivet som skulle stå for leveringen av kraft til alminnelig forsyning i Norge? Tafjordvassdraget og etableringen av Tafjord Kraftselskap kom til å spille en sentral rolle for hvilken retning som etter hvert ble den førende i norsk kraftpolitikk.

Ålesund kommunes ordfører Anders N. Aarsæther var overbevist om at en utbygging av Tafjordvassdraget var det som best kunne sikre kommunens energibehov. Det var også han som tok det første initiativet til et interkommunalt kraftsamarbeid. Foto: TAFJORD.

Etter flere runder med undersøkelser og utgreiinger stilte Arbeidsdepartementet seg positivt til Ålesunds forespørsel, og i februar 1916 framla direktør for Vassdragsvesenet, Ingvar Kristensen, den endelige planen for en statlig utbygging. En avgjørende forutsetning for utbyggingen var at det måtte leveres kraft ikke bare til Ålesund, men også til landkommunene rundt. På dette tidspunktet var det kommunene Borgund, Skodje, Ørskog og Giske som var inkludert i utbyggingsplanen. Ifølge vassdragsdirektøren var det faktisk bare Tafjordvassdraget som hadde potensial til å levere tilstrekkelig kraft til et større område på Sunnmøre, og dette potensialet måtte utnyttes. Dette var en tankegang som var helt i tråd med den rådende politiske oppfatningen om hvordan statens vannfallsressurser burde brukes. Hovedtanken var at landets energiutbygging i det store og hele skulle løses på lokalt nivå av kommunene selv. Så skulle staten komme inn og spille en aktiv rolle i gjennomføringen av større og kostnadskrevende prosjekter, der statseide elver og fosser kunne skaffe strøm til avsidesliggende bygdesamfunn eller større distrikter –som i tilfellet med Tafjordvassdraget. Dette var et prosjekt som ville kreve etablering av et ledningsnettverk på tvers av flere kommunegrenser, så komplisert at det burde være statens ansvar. Samtidig ble statens opprinnelige planer fra 1909 om industrietablering i Tafjord lagt på hyllen for godt. Å hjelpe kommunene til å sikre den alminnelige kraftforsyningen i området ble da betraktet som en langt viktigere statsoppgave enn å levere kraft til et slikt industriprosjekt. I tillegg fantes det blant landets sentrale politikere på dette tidspunktet en grunnleggende skepsis til at staten skulle engasjere seg i etableringen av noen som helst form for storindustri.

Under første verdenskrig begynte også fagfolkene – ingeniørene – for alvor å melde seg på kraftdebatten, og særskilt gjaldt dette i spørsmålet om hvordan den alminnelige kraftforsyningen i Norge burde organiseres. Flere mente den i sin helhet burde tas hånd om på statlig nivå gjennom etableringen av et «Norges Kraftverker». Andre alternativer som ble trukket fram, var forsyning til private husstander via storindustriens allerede eksisterende kraftverk, eller en alminnelig forsyning til større områder i fylkeskommunal eller interkommunal regi. Det sistnevnte alternativet var etter inspirasjon fra utlandet, spesielt da fra Tyskland og USA, der det var blitt etablert regionale energiforsyningssystemer. Her til lands tenkte en seg at en kunne klare å utnytte ressursene i de store norske vassdragene til alminnelig forsyning om en bare gikk sammen om større forsyningsområder. Spesielt ville dette være aktuelt i de mer tynt befolkede områdene. Det var dyrt å føre strømmen fram til de mest avsidesliggende bygdene samtidig som kundegrunnlaget var skralt, så her gjorde behovet for en organisering i større enheter seg spesielt gjeldende.

 

Kilder

  • Braaten, Ivar G. 1995. «Næsten som i dagslys». Elektrisitetsforsyninga i Ålesund og Sula gjennom 100 år. Ålesund, Foto & Trykk.
  • Een de Amoriza, Silje og Ingrid Myrstad. 2017. Et kraftfullt vågestykke. TAFJORD 100 år. Bergen, John Grieg.
  • Stortingsforhandlinger. St.prp. nr. 136 (1916). Om samtykke til salg av Tafjordvasdraget til Aalesund m. fl. kommuner i Romsdals amt.
  • Thue, Lars. 1996. Strøm og styring. Norsk kraftliberalisme i et historisk perspektiv. Oslo, Gyldendal Norsk Forlag.
  • Vollan, Odd. 1967. Tafjord Kraftselskap, 1917–1967. Ålesund, Sunnmørspostens trykkeri.