Sunnmøres ville natur skapte store utfordringer

Utbyggingen av Tafjordvassdraget var på alle måter et pionerprosjekt. Tafjords isolerte beliggenhet og områdets ville natur kom fra dag én til å være en utfordring for både ingeniørene og bakkemannskapet. Ikke bare skulle store mengder materiell fraktes med båt inn til Tafjord, det skulle også videre opp i fjellheimen. Kraftlinjene skulle bygges i svært vanskelig terreng, og det var fortsatt lite erfaring å høste fra lignende eksperimenter så vel innenlands som utenlands.

Mastetransporten oppover Bærdalsbotn var hardt arbeid både for menn og hester. Selskapets årsrapport for 1921 forteller at både mannskap og hester måtte bo i telt i Uriskaret, og at det ofte snødde så mye at bare telt-toppene stakk opp av snøen om morgenen. Hestene måtte også læres opp til å bruke truger i de store snømengdene i fjellet. Foto: TAFJORD.

 

Revolusjonerende bruk av teknologi

Det var et svært omfattende utbyggingsprosjekt det nye selskapet nå skulle i gang med. Det skulle bygges kraftstasjon i Tafjord og rørgate opp til Onilsavatnet. Den klart største utfordringen ble imidlertid å få på plass overføringsledningen fra produksjonsanleggene i Tafjord til Nørve Transformatorstasjon ved Ålesund. Ingeniørene valgte en overføringsspenning på 110 kilovolt i et forsøk på å forhindre for store overføringstap. I norsk sammenheng var dette revolusjonerende fram til byggingen av Nore-ledningen i 1928 med 132 kilovolt. I internasjonal sammenheng hadde et så høyt spenningsnivå tidligere vært utprøvd både i USA og andre steder i Europa. Det som imidlertid var spesielt med overføringsledningen fra Tafjord til Nørve, var at en ledning med så stor spenning skulle strekkes gjennom de til dels ekstreme naturforholdene i Vestlands-fjellene.

Mastekonstruksjon i fjellet, trolig i forbindelse med den første utbyggingen tidlig i 1920-årene. Foto: TAFJORD.

 

Linjetraseen

Fra Tafjord ble linjen først ført over til sørsiden av fjorden et stykke, før fjorden ble krysset igjen ved Fjørå. Linjen ble så lagt på nedsiden av Syltefjellet mot nordsiden av fjorden, før den ble ført opp i Uriskaret med sine 1171 moh., og deretter videre gjennom Lillebotn og ned i Stordalen. Som ventet sto utfordringene i kø for ingeniørene og mannskapet som arbeidet seg opp Røysetdalen og videre til Uriskaret, mot det endelige målet som på det tidspunktet må ha virket ganske så fjernt. Det var i stor grad upløyd mark som lå foran dem. Mannskapet slet seg oppover og innover i fjellheimen med det tunge utstyret, hjulpet av hester, taubane og rå, fysisk håndmakt, mens ingeniørene måtte bruke all sin kreativitet og tidligere erfaring for å løse de tekniske problemene som oppsto underveis. Nils Kvasnes, som var arbeidsformann på Tafjord-anlegget i disse første pionerårene, beskrev det slik:

Alt det tekniske utstyret vi hadde i Tafjord var av det nyeste nye. Det var nytt og uprøvd, og selv om det gjorde arbeidet lettere, bød det også på nye problemer som måtte løses. Og ettersom anlegget var så spesielt, måtte ingeniørene hele tiden finne frem til nye løsninger som ikke hadde vært prøvd før. Dette gjorde at de ble gående i konstant spenning: Fungerer det, eller fungerer det ikke. Og dersom det ikke fungerer, hva er da årsaken og hva må forandres?

(Gjengitt fra boken Tafjord Kraftselskap 1917–1992 av Johan Kaare Tenfjord)

Havari av mast 91 i Sætra i Stordal en gang i 1922–1923, på folkemunne kalt «Helvete». Lokalkjente folk advarte sterkt mot å legge linjen i traseen som ble valgt fra Uriskaret ned mot Stordalen, men de ble ikke hørt. Linjen ble lagt der det var bestemt av ingeniørene, og allerede den første snøvinteren gikk det som de lokalkjente hadde fryktet. Traseen ble lagt utenom da skadene på linjen skulle utbedres. Foto: TAFJORD.
Mastene på strekket mellom Tafjord og Nørve måtte i stor grad spesialkonstrueres for å tilpasses geografi og naturforhold, og spesielt vakte denne masten oppsikt. Den ble konstruert av direktør Sigurd Bakke-Fagerberg, og gikk rett ut fra Syltefjellet mellom Valldal og Fjørå. Under arbeidet måtte det legges lemmer under masten for å fange opp ting som falt ned og som ellers ville ha gått i sjøen. Anleggsarbeiderne skal også ha vært plaget av sjøsyke der de dinglet i lufta mens de kikket ned på bølgene i Storfjorden. Om monteringen av disse mastene har selskapets direktør Sigurd Bakke-Fagerberg fortalt følgende: «Det var et spennende arbeide både for arbeiderne og for byggeledelsen, denne monteringen av spesialmastene. De står slik i terænget med fjorden rett under, at et “slipp” av en mastedel ville ha ført til nyanskaffelser og forsinkelser men det gikk godt. Bare noen få og lett erstattelige dele ble engang tatt av en “fonnspire” og fört på sjöen. Monteringen ble utfört av folk fra Nordalen for det meste folk som aldrig hadde vært borte i slikt. Det hadde forövrig ikke byggeledelsen heller. En opsynsmann samt hans to sönner som hadde vært borte i monteringsarbeide för gjorde sig særlig fortjent ved sin arbeidsledelse og sin uforferdethet i å balansere på mastedelene og greie sig med utrolig enkle midler. De dannet skole.» Foto: TAFJORD.
Til tross for luftige svev og dårlig sikring var det ingen som ble alvorlig skadet under byggingen av 100 kV-linjen mellom Tafjord og Nørve. Foto: TAFJORD.

 

Spesialkonstruerte master

Flere av mastene på strekket ble spesialkonstruert for å tilpasses terreng og værforhold. Likevel opplevde en blant annet i det utsatte Uriskaret at mastene ble blåst vekk av fonnegufs. En innså etter hvert at det ikke var mulig å konstruere master som var sterke nok til å tåle denne påkjenningen, og traseen ble følgelig lagt om på de mest utsatte stedene. Også ledningene var svært utsatt for skred. For å forhindre brudd ble det derfor i første omgang brukt bronseliner på lange spenn, og deretter galvaniserte stålliner med ekstra stor bruddstyrke.

Nørve transformatorstasjon var siste stopp for 110 kV-linjen fra Tafjord. Her ble strømmen nedtransformert til 22 og 11 kV.
Utdrag fra filmen «Tafjord Kraftselskap 50 år», en Lasse Thorseth film laget til Tafjord Kraftselskaps 50-års jubileum i 1967. Filmen kan sees i sin helhet her.

 

Kilder

  • Een de Amoriza, Silje og Ingrid Myrstad. 2017. Et kraftfullt vågestykke. TAFJORD 100 år. Bergen, John Grieg.
  • TAFJORDs arkiv: Upublisert manus etter Sigurd Bakke-Falkenberg.
  • Tenfjord, Johan Kaare. 1992. Tafjord Kraftselskap 1917–1992. Brattvåg, Hatlehols Trykkeri.
  • Vollan, Odd. 1967. Tafjord Kraftselskap, 1917–1967. Ålesund, Sunnmørspostens trykkeri.