Planer om utbygging av Rødalsvassdraget

For Tafjord Kraftselskap hadde etterkrigstiden så langt vært en eneste stor ekspansjonsperiode. En forsøkte å holde tritt med den stadig stigende kraftetterspørselen, og ved inngangen til 1960-årene var behovet for kraft stadig økende. I Møre og Romsdal fylke steg det alminnelige forbruket med 5,1 prosent årlig på denne tiden, noe som var høyere enn landsgjennomsnittet. Dette hadde både å gjøre med en sterk industrivekst og med at forbruket i de private husholdningene økte.

For ledelsen i Tafjord Kraftselskap ble det raskt tydelig at utbyggingen av Tafjord 2 og Tafjord 3 allerede i begynnelsen av 1960-årene ville være utilstrekkelig til å holde tritt med forbruket. Også i et større regionalt perspektiv, i samkjøringsområdet Tafjord Kraftselskap var blitt del av i 1959, viste samtlige prognoser at det ville bli kraftmangel i årene framover. Alt i alt hadde utbyggingstakten i Møre og Romsdal økt betraktelig i etterkrigstiden, men den totale kraftutbyggingen i fylket lå likevel på et lavere nivå enn i mange andre deler av landet.

Ytterligere kraftutbygging var derfor av vesentlig betydning. Bortsett fra Rødalsvassdraget hadde Sunnmøre ingen andre uutnyttede kraftkilder av betydning som framsto som lønnsomme å bygge ut. Tafjord Kraftselskap konkluderte derfor med at det bare var en full utbygging i Tafjord som kunne sikre eierkommunene tilstrekkelig tilgang til kraft og på samme tid imøtekomme kraftunderskuddet i det samlede samkjøringsområdet.

Utdrag fra filmen «Tafjord Kraftselskap 50 år», en Lasse Thorseth film laget til Tafjord Kraftselskaps 50-års jubileum i 1967. Filmen kan sees i sin helhet her.

Så tidlig som i 1957 hadde selskapet sikret seg to eiendommer i Rødal. Kjøpet inkluderte alle vann- og fallrettigheter til eiendommene, og var av avgjørende betydning for en eventuell videre utbygging i Tafjordfjellene. I 1960 opprettet kraftselskapet en egen utbyggingsavdeling med ansvar for å sette i gang det nye utbyggingsprosjektet. På ingeniørenes tegnebrett forelå det flere alternativer, men felles for dem alle var konstruksjonen av et magasin ved Zakariasvatnet gjennom byggingen av et større damanlegg i det trange Nedstedalsjuvet i Rødalen. Zakariasdammen ble prosjektert som en 95 meter høy hvelvdam. Samme år satte derfor selskapet i gang med grunnundersøkelser på damstedet. Det ble gjort forberedelser til diamantboring, utarbeidet kartmateriale og prosjektert vei fra Onilsavatnet, der Tafjord 2 lå, opp til Zakariasvatnet.

Tafjord Kraftselskap var klar over at det ville ta lang tid å bygge ut Rødalsvassdraget, og en planla derfor i mellomtiden en bedre utnyttelse av kraftkildene i Kaldhusdal-området for å møte den stadig økende kraftetterspørselen. Dette skulle en gjøre blant annet ved å sette inn et tredje aggregat i Tafjord 2, i tillegg til å utføre diverse reguleringsarbeider i fjellene for å kunne utnytte de eksisterende vannressursene enda bedre. På bildene ser vi anleggsarbeid en gang før 1960, trolig ved Grønvatnet og Brusebotnvatnet. De som her er i gang med å skulle senke et vann, er selveste direktør Frithjof Nordstrøm Heske i rutete skjorte, sammen med oppsynsmennene Petter K. Rødal og Olav Strøm. Foto: TAFJORD.

 

Søknad om konsesjon for utbygging

29. mai 1962 vedtok representantskapet i Tafjord Kraftselskap å søke om konsesjon for utbygging i Rødal. Søknaden inkluderte detaljerte utbyggingsplaner for to alternativer. Det første alternativet innebar byggingen av tre kraftstasjoner – Tafjord 4, 5 og 6, henholdsvis med utnyttelse av fallene fra Zakariasvatnet–Tafjorden, Langvatnet–Zakariasvatnet og Grønvatnet og Heimste Vetledalsvatnet–Langvatnet. Dette første utbyggingsalternativet var det mest omfattende, men langt på vei også det teknisk og økonomisk sett beste. Det innebar så å si en totalregulering av Rødalsvassdraget, i tillegg til en overføring av vann fra Spongå, Tordsvatnet, Grønvatnet og deler av Torddalen, som alle lå i Skjåk kommune i Oppland og som hadde naturlig avløp østover til Ottavassdraget og videre til Lågen og nedre Glomma. Alternativet innebar også en tre meters oppdemming av Langvatnet i Reindalen. De tre planlagte kraftstasjonene ville få en samlet årlig kraftproduksjon på 896,5 millioner kilowattimer til en total utbyggingskostnad beregnet til 190 millioner kroner. Dette tilsvarte en utbyggingspris på 21,2 øre pr kilowattime – en rimelig kraftpris etter samtidens standard.

Alternativ to omfattet de samme kraftstasjonene og reguleringsmagasinene i Rødalsvassdraget som det første, men inkluderte ikke overføringer av vann fra Østlands-siden. I stedet var det i dette alternativet planlagt en over 25 meteres oppdemming av Langvatnet i Reindalen for å øke fallhøyden til Tafjord 5. Den samlede kraftproduksjonen for dette alternativet var 488,8 millioner kilowattimer, med en pris beregnet til 125 millioner kroner.

Søknadsprosessen skulle imidlertid vise seg å bli langt fra enkel.

 

Kilder

  • Een de Amoriza, Silje og Ingrid Myrstad. 2017. Et kraftfullt vågestykke. TAFJORD 100 år. Bergen, John Grieg.
  • Stortingsforhandlinger St.prp. nr. 99 (1964–1965). Tillatelse for Tafjord Kraftselskap til regulering av Rødalsvassdraget og overføringer av nabovassdrag.
  • Vollan, Odd. 1967. Tafjord Kraftselskap, 1917–1967. Ålesund, Sunnmørspostens trykkeri.