Avslått konsesjonssøknad

De store protestene førte til at Industridepartementet etter anbefaling fra NVEs hovedstyre avslo begge Tafjord Kraftselskaps utbyggingsalternativer. Når det gjaldt å overføre vann fra øst til vest som foreslått i det første alternativet, presiserte NVE i uttalelsen sin at de ikke kunne se de nasjonaløkonomiske fordelene som Tafjord Kraftselskap hadde argumentert for. Samtidig sa NVE seg enig i at neddemmingen av Reindalen som skissert i det andre alternativet var uheldig, og konkludert med følgende:

Hovudstyret har etter dette sett nærare på kor stort verd reguleringa av Langvatnet har. Utrekninga syner at reguleringa tvillaust er av monalegt verd. Hovudstyret meiner likevel at dette ikkje kan gi rett til eit så radikalt inngrep i naturtilhøva på denne staden, som mellom anna er av uvanleg interesse for naturvitskapen. Hovudstyret vil etter dette rå frå ei utbygging etter søknadens alternativ II.

Avgjørelsen ble et konkret eksempel på at en i begynnelsen av 1960-årene begynte å ta hensyn til natur- og vassdragsvern i konsesjonsbehandlingen av kraftutbyggingssaker. Vassdragsvern var kommet på dagsordenen i Stortinget i 1960 under behandlingen av en annen reguleringssak, og siden den tid hadde en arbeidet med å få på plass en verneplan for norske vassdrag. I 1963 ble undersøkelseskomiteen vedrørende fredning mot vassdragsutbygging oppnevnt. I komiteens innstilling levert senere samme år var også Tafjordutbyggingen nevnt. Komiteen satte seg ikke imot utbygging av Rødalsvassdraget, men presiserte nettopp at dette måtte skje på en måte som gjorde at Reindalen forble urørt. Dette ble også sitert i NVEs behandling av Tafjord Kraftselskaps konsesjonssøknad.

Trolig er dette bildet fra NVEs synfaring i Tafjord 5–7. september 1963. NVE ønsket å danne seg et bedre inntrykk av området før de kom med tilrådingen sin til Industridepartementet i forbindelse med konsesjonssøknaden, og samtidig ble det holdt et møte hvor alle som ønsket, kunne komme med synspunkter og innvendinger. På dette bildet er følget kommet til Nestedalen ved gårdsbruket til Petter S. Rødal. Rødal er selv til stede, og sitter på trappen med pipe i munnen, like bak mannen i strikkekufte og sikspenslue. Ingeniør Bjarne Blindheim, som ledet Rødals-utbyggingen, sitter på trappen like ved inngangsdøren og noterer. Helt fremst i midten av bildet, sittende på bakken med ryggsekk på, ser vi Erik Sølvberg, som var representant for Ålesund-Sunnmøre Turistforening. Foto: TAFJORD.

 

Lansering av et nytt utbyggingsalternativ

På bakgrunn av de store protestene mot de eksisterende utbyggingsplanene hadde Tafjord Kraftselskap 11. september 1964 også sendt inn et tillegg til konsesjonssøknaden der de presenterte et tredje alternativ. Dette nye alternativet gikk ut på å regulere Zakariasvatnet, Langvatnet i Reindalen og de to Veltdalsvatnene. Videre skulle vann fra Muldalen føres over til Zakariasvatnet, mens Langvatnet skulle overføres til Røldalsvatnet, som tilhørte den vestre delen av Rødalsvassdraget lokalisert litt ovenfor Zakariasvatnet. Det skulle fremdeles overføres vann fra Østlands-siden, med dette var begrenset til Grønvatnet og et felt i Torddalen. Det skulle også foretas reguleringer av Rødalsvatnet og en overføring av Vikvatnet til Grønvatnet, men denne delen av utbygging skulle det søkes om konsesjon for ved et senere tidspunkt.

I dette tredje alternativet var det planlagt fire kraftstasjoner – Tafjord 4, 5a, 6a og 7. Den første kraftstasjonen skulle som ved de to første utbyggingsalternativene utnytte fallet mellom Zakariasvatnet og sjøen. 5a skulle plasseres ved Zakariasvatnet og utnytte fallet mellom Rødalsvatnet og Zakariasvatnet. 6a skulle legges noe sør for Rødalsvatnet for å utnytte fallet fra Grønvatnet, mens Tafjord 7 skulle legges ved Rødalsvatnet og utnytte fallet fra Langvatnet. De fire kraftstasjonene ville nå en samlet produksjon på om lag 669, 7 millioner kilowattimer.

Det tredje utbyggingsalternativet ble imidlertid heller ikke fritatt fra kritikk. Østlands-interessene motsa seg fortsatt vannoverføringen fra øst til vest, selv om omfanget var redusert. I tillegg rettet fortsatt noen av de lokale grunneierne hardt skyts mot selskapet, og i et brev fra en av dem til NVEs hovedstyre kunne en blant annet lese følgende:

Dette såkalte tredje alternativet er etter min mening bare et krumspring av ledelsen i Tafjord Kraftselskap, for derved kanskje lettere kunne vill-lede grunneierne og alle de andre som er sterkt imot enhver regulering av Langevatnet i Reindalen, slik at de kunne oppnå å få konsesjon, når så den tingen var i orden ville de ganske sikkert snarest mulig sette i gang med sine uhyre skjemmende, og for samfunnet høyst utjenelige foretagende som en slik regulering i Langvatnet, hvilket synes være av aller største betydning for Tafjord Kraftselskaps ledelse.

Ifølge brevets innsender burde konsesjonen uansett begrenses til utbyggingen av Tafjord 4, noe annet hadde heller ikke kraftselskapet behov for på daværende tidspunkt, ble det hevdet. Alt annet av naturområder som ikke berørte Tafjord 4, burde bevares, og heller bli gjenstand for nye konsesjonssøknader en gang i framtiden.

 

Godkjenning av det nye utbyggingsalternativet

Mens Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen hadde avslått Tafjord Kraftselskaps første utbyggingsalternativer, var de langt mer positivt innstilt til det tredje alternativet. Ikke bare hadde dette å gjøre med at planene om vannoverføring fra øst til vest var betydelig nedskalert. Tafjord Kraftselskap hadde også klart å få igjennom en avtale med Skjåk kommune og Fylkesmannen i Oppland, som stilte seg bak dette tredje utbyggingsalternativet.

Hovedstyret i NVE utførte også analyser der en sammenlignet utnyttelsen av Grønvatnet og Torddalsfeltet både gjennom Tafjord Kraftselskap og som del av den framtidige kraftutbyggingen på Østlandet. NVEs konklusjon var at en ved å overføre disse ressursene til Vestlandet kunne vinne hele 31,3 millioner kilowattimer, og at konsekvensene av en slik overføring ikke ville medbringe betydelige tap på Østlands-siden. Grønvatnet var ikke engang inkludert i de foreløpige utbyggingsplanene som fantes for Øvre Otta.

På bakgrunn av disse funnene tilrådet hovedstyret i NVE en konsesjon basert på denne overføringen. Samtidig frarådet NVE å gi tillatelse til en regulering av Langvatnet i Reindalen. Selv om en slik regulering utvilsomt ville hatt stor verdi i et kraftutbyggingsperspektiv, representerte reguleringen et altfor radikalt inngrep i naturforholdene på stedet. Alt i alt presiserte NVE at det forelå overveiende allmenne hensyn som talte for at Tafjord Kraftselskap med utgangspunkt i dette tredje alternativet burde få godkjent konsesjonssøknaden, ettersom det fantes så få kraftkilder igjen i Møre og Romsdal. Industridepartementet sa seg enig i vurderingene fra NVEs hovedstyre. Med unntak for reguleringene i Reindalen ga derfor departementet sin endelige godkjenning til det tredje utbyggingsalternativet den 2. juni 1965.

Leder for Rødals-utbyggingen Bjarne Blindheim (til høyre) i samtale med høyesterettsadvokat Erik Bryn, trolig i forbindelse med NVEs synfaring 5–7. september 1963. Her er de på Jacobsgården, som etter planen skulle legges under vann i forbindelse med byggingen av Zakariasdammen. Foto: TAFJORD.

 

En langvarig og vanskelig affære

Konsesjonssaken var blitt en langvarig affære; det tok om lag tre år fra søknaden ble sendt inn til saken var ferdig behandlet. Spørsmålet er om ikke Tafjord Kraftselskap hadde vunnet på å søke om konsesjon for utbygging av én kraftstasjon om gangen. På samme tid kom altså også den endelige tillatelsen med betydelige innskrenkninger i forhold til det kraftselskapet opprinnelig hadde sett for seg, nemlig en utbygging etter det første alternativet. Med verningen av Reindalen måtte utbyggingen av kraftstasjonen Tafjord 7 legges på is – noe som var en stor seier for naturvernbevegelsen.

Nedskaleringen i overføringen fra øst til vest førte også til at den samlede årsproduksjonen for de tre kraftstasjonene ble beregnet av NVE til å ligge på rundt 573,6 millioner kilowattimer i motsetning til de opprinnelige 896,5 millionene kilowattimer. Og selv om konsesjonen endelig var gitt, var tvistene om utbyggingen likevel langt fra slutt. Grunneierne og andre berørte parter krevde store erstatninger for tap og skader på eiendom, og det var også strid om eiendomsretten til noen av områdene i Tafjordfjellene. Konfliktene rundt disse sakene ble ikke avsluttet før i midten av 1970-årene.

 

Kilder

  • Een de Amoriza, Silje og Ingrid Myrstad. 2017. Et kraftfullt vågestykke. TAFJORD 100 år. Bergen, John Grieg.
  • Faugli, Per Einar. 2012. «Vann- og energiforvatningen – glimt fra NVEs historie», NVE-rapport nr. 26 2012, Norges vassdrags- og energidirektorat.
  • Garnåsjordet, Per Arild og Kjell Haagensen. 1980. «Kraftutbygging og lokalsamfunn, aksjoner og folkelig deltakelse», i Demokratier og folkeaksjoner. Oslo, Hovedkomiteen for norsk forskning.
  • Stortingsforhandlinger St.prp. nr. 99 (1964–1965). Tillatelse for Tafjord Kraftselskap til regulering av Rødalsvassdraget og overføringer av nabovassdrag.
  • Vollan, Odd. 1967. Tafjord Kraftselskap, 1917–1967. Ålesund, Sunnmørspostens trykkeri.
  • TAFJORDS arkiver: Årsberetning og regnskap 1964.