Kjepper i hjulene for kraftutbygging på Østlandet?

Etter Industridepartementets offentliggjøring av selskapets konsesjonssøknad kom det inn en lang rekke uttalelser fra institusjoner, offentlige instanser, kommuner, grunneiere og naturvernere. På Østlandet fryktet en konsekvensene utbyggingen i det første alternativet ville få for Øvre Otta, Glomma og Lågen.

En av de første uttalelsene i saken kom fra Glommens og Laagens Brukseierforeningen interesseorganisasjon etablert så tidlig som i 1918 med formål om å samordne bruken av vannressursene i Glommavassdraget. Foreningen markerte en sterk motstand mot Tafjord Kraftselskaps planer. Den foreslåtte overføringen av vann fra Spongå, Tordsvatnet og Grønvatnet til Tafjord ville få vidtgående negative konsekvenser for den framtidige kraftutbyggingen på Østlandet. Foreningen viste til at både Spongå, Tordsvatnet og Grønvatnet var inkludert i planene om en framtidig utbygging i Øvre Otta, spesielt da med utgangspunkt i Skjåkfallene. Om vannene med tilhørende nedbørsfelt og reguleringsmuligheter i stedet ble inkludert i Tafjord Kraftselskaps utbygging, betød det en vesentlig endring i grunnlaget for disse planene og ville gjøre deler av utbyggingen mindre lønnsom. Forslaget tok heller ikke skikkelig hensyn til at overføringen av vann fra de aktuelle feltene ville påvirke fløtingen av tømmer i Otta, Lågen og Nedre Glomma på en negativ måte. Tafjord Kraftselskap mente på sin side at konsekvensene av en vannoverføring var langt mer beskjedne enn motstanderne skulle ha det til.

Foreningen gikk også imot Tafjord Kraftselskaps argument om at en overføring vestover var mer samfunnsnyttig og ville bringe nasjonaløkonomiske fordeler på lang sikt. Den tilbakeviste Tafjord Kraftselskaps påstand om at en overføring av vann vestover ville gi i alt 190 millioner kilowattimer mer enn hvis de samme vannressursene ble utnyttet som del av en utbygging på Østlandet. Glommens og Laagens Brukseierforening viste til alternative undersøkelser som antydet at Tafjord Kraftselskaps utbyggingsplaner for å realisere potensialet på disse 190 millionene ekstra kilowattimene ikke var gjennomførbare i praksis. Foreningen hevdet i tillegg at selskapet hadde undervurdert de økonomiske kostnadene ved å overføre vann fra øst til vest.

Det ble sterke reaksjoner fra Østlandet da Tafjord Kraftselskap søkte om å overføre betydelige vannressurser i høyfjellet til Tafjorden som naturlig rant østover. Tidligere reguleringer i Tafjordfjellene hadde dreid seg om vann som hørte naturlig til på vestsiden av vannskillet, som Smettevatnene her fotografert sommeren 1964. Perry Aase og Martin Hetland hadde som sommerjobb det året å gjøre høydebestemmelse opp til Veltdalen i forbindelse med Tafjord 4-utbyggingen – de gikk et såkalt nivellement. Over har de fått etablert fastmerke 208, som vi kan se av markeringen i venstre hjørne på bildet, og under fastmerke 207.
Foto: TAFJORD.

På prinsipielt grunnlag var det galt å fjerne vann fra Østlands-vassdragene når det samme vannet kunne utnyttes på en fordelaktig måte i sitt naturlige område, hevdet foreningen. Med Østlandets eget behov for tilførsel av kraft og begrensede adgang til egnede kraftkilder var det særdeles urimelig å gjennomføre en overføring av ressurser som ville svekke utbyggingsøkonomien i øst. Det syntes ifølge Glommens og Laagens Brukseierforening rimelig at Tafjord Kraftselskap burde henvises til å søke dekning for sitt framtidige kraftbehov i en utbygging på Vestlandet framfor å redusere den utbyggbare kraften på Østlandet. Skulle Tafjord Kraftselskaps forsyningsområde tilføres kraft fra Østlandet, burde det skje gjennom kjøp av kraft fra østlendingenes eget framtidige kraftverk i Skjåkfallene.

En tilsvarende protest kom fra fylkesmannen i Østfold, som presiserte at han på det sterkeste frarådet at Tafjord Kraftselskap skulle få tillatelse til å regulere og overføre vann fra der det naturlig hørte til. Riktignok var nedbørsfeltene det var snakk om, små i forhold til Lågen og Glommas samlede nedbørsområde, men de lå langt vest og hadde et betydelig høyere spesifikt avløp på 40 l/sek/km2 enn store deler av nedbørsområdet for øvrig. En framtidig utnyttelse av disse feltene kunne skaffe elektrisitetsverkene i Østfold et tilskudd på om lag 18,5 millioner kilowattimer i vinterhalvåret, noe Tafjord Kraftselskap da ville frarøve dem. Samtidig var det et viktig poeng at det om denne kraften ble produsert i Østfold slik den burde, ville bli med så små overføringsavstander til forbrukerne at dette kunne bli den billigste kraften som kunne skaffes til Østfold i framtiden.

Også fylkesmannen i Oslo og Akershus hadde sterke meninger om saken. Hovedsakelig handlet dette om at Akershus hadde eierinteresser i Hunderfossen og Harpefossen, i tillegg til at fylket skulle være delaktig i en eventuell framtidig utbygging av Skjåkfallene. Om Tafjord Kraftselskaps planer om vannoverføring fra øst til vest ble realisert, ville dette trolig redusere verdien av Skjåkfallene betydelig. For Akershus’ vedkommende var det da snakk om et tap på om lag 105 millioner kilowattimer. I tillegg sluttet også fylkesmannen i Oppland seg til protestene.

 

Debatten om kraftoverføring var ikke ny

Debatten om kraftoverføring fra én landsdel til en annen var langt fra ny, og hadde røtter tilbake til de aller første etterkrigsårene. Den store forskjellen var imidlertid at det så langt hadde handlet om en overføring av kraft fra vest til øst. Like etter andre verdenskrig var kraftetterspørselen langt større på Østlandet enn i resten av landet. Samtidig hadde en på Østlandet allerede bygd ut de gunstigste kraftkildene, og den videre utbyggingen måtte derfor skje på grunnlag av mindre lønnsomme vannfall. En hadde derimot regnet seg fram til at Vestlandet hadde fire–fem ganger så store kraftkilder per innbygger som Østlandet, og at industrien i fylkene Hordaland og Sogn og Fjordane måtte åttedobles om distriktet skulle ha bruk for all denne kraften selv. Den rådende oppfatningen fra sentrale aktører som generaldirektør Fredrik Vogt i NVE og industriminister Lars Evensen hadde på bakgrunn av dette vært at mye av kraften kunne overføres til Østlandet. Da prognosene i begynnelsen av 1960-årene indikerte en framtidig kraftmangel på Vestlandet, og Tafjord Kraftselskaps planlagte utbygging snudde diskusjonen om kraftoverføring på hodet, var det derfor ikke rart at det kom store protester fra Østlandet.

 

Kilder

  • Bergens Arbeiderblad: «Vår selvstendighet hviler for en stor del på elektrisk kraft», 27. januar 1948.
  • Een de Amoriza, Silje og Ingrid Myrstad. 2017. Et kraftfullt vågestykke. TAFJORD 100 år. Bergen, John Grieg.
  • Skjold, Dag Ove. 2006. Statens kraft 1947–1965. For velferd og industri. Oslo, Universitetsforlaget.
  • Stortingsforhandlinger St.prp. nr. 99 (1964–1965). Tillatelse for Tafjord Kraftselskap til regulering av Rødalsvassdraget og overføringer av nabovassdrag.
  • Vollan, Odd. 1967. Tafjord Kraftselskap, 1917–1967. Ålesund, Sunnmørspostens trykkeri.