Kritikk fra alle fronter

Protestene mot Tafjord Kraftselskaps utbyggingsplaner av Rødalsvassdraget kom ikke bare fra Østlandet tidlig i 1960-årene. Både lokale grunneiere, offentlige instanser og naturvernorganisasjoner rettet kritikk mot kraftselskapets foreslåtte planer.

For grunneierne handlet det om en rekke forhold – som for eksempel kompensasjon for eventuelle tap de måtte lide, i tillegg til spørsmålet om hvordan utbyggingen ville påvirke jordbruk, jakt og fiske. Den aller største årsaken til protestene var imidlertid den planlagte oppdemmingen av Langvatnet i Reindalen – et av de mest særmerkte høyfjellsområdene på Vestlandet. Tafjord Kraftselskap hadde lagt opp til en oppdemming av Langvatnet på enten 3 meter i det første utbyggingsalternativet eller 25 meter i det andre alternativet. Spesielt sistnevnte utgjorde et omfattende naturinngrep. Det samlede neddemmede arealet ville utgjøre hele 1169 dekar, hvorav det meste var beitemark og skoggrunn. I tillegg ville Reindalsseter turisthytte eid av Ålesund–Sunnmøre Turistforening bli lagt under vann.

 

Det samfunnsøkonomiske perspektivet

For kraftselskapets del dreide det seg om det samfunnsøkonomiske aspektet. I søknaden argumenterte en for at Reindalen hadde liten eller ingen jord- og skogbruksverdi, og at ingen av de to utbyggingsalternativene ville føre til så vesentlige økonomiske ulemper at dette kunne oppveie fordelene ved en regulering. Selskapet fikk blant annet støtte for dette synet hos Møre og Romsdals fylkeslandbruksstyre. Historisk hadde Reindalen hatt stor betydning for gårdsbrukene i området, men i 1960-årene var det nærmest umulig å nyttiggjøre seg ressursene som del av en rasjonell og moderne gårdsdrift, presiserte fylkeslandbruksstyret i sitt skriv til Industridepartementet.

 

Naturvern og turisme

For dem som protesterte mot oppdemmingen var det naturvern og turisme som sto i sentrum. I Tafjord Kraftselskaps tidligere konsesjonssøknader om utbygging og reguleringer hadde slike hensyn vært så godt som fraværende. Kraftselskapets nye konsesjonssøknad sammenfalt imidlertid med det moderne naturvernets gjennombrudd. Spesielt ble den nasjonale holdningskampanjen «Bruk naturvett!» en viktig katalysator for bevegelsen. Kampanjen ble lansert i 1962 av Norges Naturvernforbund sammen med Den Norske Turistforening, Norges Jeger- og Fiskerforbund, 4H og speiderbevegelsen for å motarbeide forsøpling av naturen. Kampanjen framstilte den norske naturen som landets storstue som måtte bevares for framtidens generasjoner, og fikk støtte av både regjering og Storting. «Bruk naturvett!» ble en stor suksess og endte blant annet i at medlemstallet til Norges Naturvernforbund økte betraktelig.

Utdrag fra filmen «Tafjord Kraftselskap 50 år», en Lasse Thorseth film laget til Tafjord Kraftselskaps 50-års jubileum i 1967. Filmen kan sees i sin helhet her.

Organisasjonene som lanserte kampanjen, var også å finne blant dem som kort tid etter sendte inn sine uttalelser til Industridepartementet i forbindelse med Tafjord Kraftselskaps nye konsesjonssøknad. Og til tross for at Tafjord Kraftselskap må ha kjent til at den norske naturvernbevegelsen var i støtet, ser det ikke ut til at de på noen måte var forberedt på den massive motstanden forslaget om oppdemmingen av Reindalen utløste. Det later heller ikke til at styret i selskapet hadde noen særlig forståelse for naturvernernes bekymringer.

 

Reindalen måtte bevares

I Norges Naturvernforbunds uttalelse i forbindelse med konsesjonssaken kom det fram at organisasjonen naturlig nok ønsket å beholde Reindalen intakt. Reindalen representerte en helt særpreget natur som det var avgjørende å ta vare på. For det første var området voksested for en rekke svært sjeldne fjellplanter som hadde overvintret siden forrige istid, og for det andre fantes her en helt unik skog med enorme furutrær som trolig stammet fra bronsealderen. Flere naturforskere kom også med uttalelser og krevde varig vern. Reindalen utgjorde et nøkkelområde for naturvitenskapelige studier av fjellfloraens historie, og begge de to utbyggingsalternativene ville gjøre så stor skade på naturen at det i framtiden ikke ville være mulig å gjennomføre slike undersøkelser.

Perry Aase til høyre i bildet, sammen med arbeidskameraten Magne Rokne, som jobbet for oppmålingsfirmaet Martin Hetland fra Trondheim. Guttene har tatt seg en pause i gresset blant kjempefuruene i Reindalen, hvis skjebne på dette tidspunktet fremdeles ikke var avgjort.

Reindalen var samtidig sentrum for distriktets frilufts- og turistliv, og både Den Norske Turistforening og den lokale Ålesund–Sunnmøre Turistforening kom med innvendinger. Turistforeningene motsatte seg ikke utbyggingen av den enorme Zakariasdammen og neddemmingen av området og de gamle gårdene der, men også disse foreningene ytret bekymring for utbyggingen i Reindalen. Den Norske Turistforening presiserte også i sin uttalelse at det uten tvil ville være mulig for Tafjord Kraftselskap å utnytte mulighetene som fantes for regulering i området uten å røre Langvatnet og Reindalen.

For den lokale Ålesund–Sunnmøre Turistforening handlet det ikke bare om den spektakulære naturen og foreningens turisthytte som ville bli satt under vann; turisthytta lå i sentrum av foreningens rutenett i Tafjordfjellene og var knutepunkt for fjellvandring i området. Om Reindalen ble lagt under vann etter det andre utbyggingsalternativet, ville adkomsten fra fjellet og ned til dalen vanskeliggjøres betraktelig, og ville få betydelige konsekvenser for fjellturistene.

Også de lokale styresmaktene i Norddal kommune gikk imot full neddemming av Reindalen etter det andre utbyggingsalternativet. Norddal kommunestyre presiserte i sin uttalelse at de helt siden etableringen av Tafjord Kraftselskap hadde støttet en full utbygging i Tafjordvassdraget, men dette forslaget måtte de imidlertid motsette seg. En full neddemning ville ha en totalt ødeleggende virkning:

Etter vår meining vil det verte ein ubøteleg skade og komande slekter vil klandre dei som let slikt skje.

Under et nær 1000 år gammelt fredet furutre i Reindalen gjorde Norddal kommunestyre i 1962 under ledelse av ordfører Elias Lingaas vedtak om at de gikk imot neddemmingen av dalen. Foto: Astor Furseths fotoarkiv.

 

Kilder

  • Berntsen, Bredo og Sigmund Hågvar (red.). 2015. Norske miljøkamper. Hundre års historie og dagens frontlinjer. Oslo, Naturvernforbundet.
  • Een de Amoriza, Silje og Ingrid Myrstad. 2017. Et kraftfullt vågestykke. TAFJORD 100 år. Bergen, John Grieg.
  • Stortingsforhandlinger St.prp. nr. 99 (1964–1965). Tillatelse for Tafjord Kraftselskap til regulering av Rødalsvassdraget og overføringer av nabovassdrag.
  • Vollan, Odd. 1967. Tafjord Kraftselskap, 1917–1967. Ålesund, Sunnmørspostens trykkeri.