Forbrenningsanlegget står klart

Høsten 1987 ble Ålesund Forbrenningsanlegg en realitet. De nye forbrenningsovnene hadde en kapasitet på 35 000 tonn i året, noe som var tilstrekkelig til å ta imot avfall fra hele Sunnmøre. Flere av nabokommunene var raskt ute med å vise interesse, og i 1990 tok anlegget imot avfall fra Ålesund, Sula, Skodje, Ørskog, Stordal Norddal, Stranda, Sykkylven, Vanylven, Volda, Ørsta, Giske, Selje, Haram, Ulstein og Herøy – til sammen 16 kommuner på Sunnmøre og i Nordfjord. I 1988, det første hele året anlegget var i drift ble det mottatt over 17 000 tonn avfall. I 1991 tok anlegget imot mer enn 30 000 tonn, noe som tilsvarte nesten en dobling siden oppstarten, og til sammen håndterte avfallsanlegget 150 000 tonn søppel de første fem årene. Anlegget leverte også fjernvarme til både private og kommunale bygg.

Administrativt ble forbrenningsanlegget lagt inn under varme-enøk-avdelingen i Tafjord Kraftselskap. Internt i selskapet ble anlegget imidlertid møtt med en viss skepsis. Spesielt gjaldt dette de økonomiske forholdene, ettersom forbrenningsanlegget slet med underskudd de første driftsårene. Særlig var det i begynnelsen vanskelig å få solgt all fjernvarmen anlegget produserte, og en brukte mye tid på å få tak i potensielle kunder. «Det å lede et anlegg som hadde røde regnskapstall inn i et velfungerende Tafjord Kraft, i tillegg til at vi baserte vår eksistens på byens søppel, var i begynnelsen ikke alltid så lett. Det falt mange kommentarer som: «Hvor lenge skal vi fø på dere? Hvorfor styre med fjernvarme når det bare er å legge fram en elkabel,» har mangeårig sjef for forbrenningsanlegget Odd Helland fortalt.

Den økonomiske situasjonen endret seg etter hvert. Utover i 1990-årene ble underskudd snudd til overskudd da en både fikk flere fjernvarme-kunder og kunne begynne å ta imot ulike typer spesialavfall.

Det nye Ålesund Forbrenningsanlegg. Foto: TAFJORD.

 

Økt satsing på avfallsforbrenning og salg av fjernvarme

Da Tafjord Kraftselskap ble reorganisert i 1997, ble også Ålesund Forbrenningsanlegg skilt ut som et eget datterselskap i det nye Tafjord Kraft-konsernet, og fikk etter hvert navnet Tafjord Kraftvarme AS. Og da Tafjord Kraft AS og Ålesund og Sula Everk fusjonerte i 1998, la dette grunnlaget for en større satsing på fjernvarme. Ålesund og Sula Everk hadde i 1989 etablert et fjernvarmeanlegg basert på varme fra sjøvann. Ved fusjonen ble dette anlegget integrert i Tafjord Kraftvarme. I 2003–2004 ble de to fjernvarmenettene også teknisk knyttet sammen med en 9 kilometer lang overføringsledning. Sammenkoblingen tilrettela for fjernvarmeforsyning også i området mellom Grautneset og Ålesund sentrum, noe som sikret en langt bedre utnyttelse av energien som ble produsert i forbrenningsanlegget og ga grunnlag for økt omsetning.

I begynnelsen av 2000-årene gikk også myndighetene inn for et forbud mot deponering av avfall i Norge, noe som betød at landets forbrenningsanlegg måtte utvide kapasiteten betydelig. I 2006 startet Tafjord Kraftvarme på bakgrunn av dette prosessen med å bygge ny forbrenningsovn for å doble kapasiteten på anlegget. Forbrenning var da blitt det foretrukne alternativet for avfallsbehandling over store deler av Europa. Teknologien hadde utviklet seg betydelig siden etableringen av Ålesund Forbrenningsanlegg i 1987, og anleggets utvidelse ble på bakgrunn av dette heller ikke møtt med større protester fra lokalbefolkningen denne gangen. Investeringene på i underkant av 300 millioner kroner var av konsernets største noensinne. Da den nye forbrenningsovnen var ferdig installert i 2009, hadde anlegget tillatelse til å håndtere hele 83 000 tonn avfall per år. Og med både den nye og den gamle forbrenningsovnen i drift var potensialet for fjernvarmeproduksjon nå 225 millioner kilowattimer, sammenlignet med maksimalt 50 millioner kilowattimer ved etableringen i 1980-årene. Et potensielt problem for det utvidede anlegget var imidlertid en tendens til å sende norsk avfall til Sverige for brenning. Det ble derfor en viktig oppgave for Tafjord Kraftvarme å overbevise potensielle kunder om at det både var mer miljøvennlig og mer gunstig samfunnsøkonomisk å levere avfallet i nærmiljøet enn å velge et billigere alternativ i Sverige.

I forbindelse med utvidingen av forbrenningsanlegget ble det også besluttet å investere i en dampturbin for strømproduksjon for å bedre energiutnyttelsen. Tafjord Kraft AS hadde på denne tiden en årlig gjennomsnittlig vannkraftproduksjon på rundt 1,3 milliarder kilowattimer. Med oppstarten av dampturbinen på forbrenningsanlegget ville den årlige kraftproduksjonen økes med 28 millioner kilowattimer – en produksjon tilsvarende et stort småkraftverk. Slik gikk det til at også forbrenningsanlegget, i tillegg til fjernvarme, kunne skaffe lys i lampene på Sunnmøre. Dampturbinen kunne dekke det årlige strømforbruket til rundt 1400 husholdninger. Tafjord satset med dette på en ny type elektrisitetsproduksjon, i et forsøk på en effektiv og miljømessig god utnyttelse av avfallet som ble levert til forbrenningsanlegget.

Ikke bare var etterspørselen etter avfallsforbrenning stigende; også fjernvarmen ble stadig mer ettertraktet. Helt siden etableringen av avfallsanlegget i 1980-årene hadde en hatt problemer med å utnytte hele overskuddsvarmen fra forbrenningen gjennom fjernvarmesalg. Mens utnyttelsen av overskuddsvarmen i 1988 var på i underkant av 7 prosent, hadde en nådd en utnyttelsesgrad på rundt 70 prosent i 2015. Målsettingen for framtiden ble å nå en utnyttelse på 90 prosent gjennom samarbeidsprosjekt med ulike næringsaktører for bruk av fjernvarme i for eksempel industriproduksjon.

Det nye anlegget skulle driftes på døgnkontinuerlig basis fem dager i uken. Avfallet som ble fraktet dit, ble tippet i en silo. For å registrere nøyaktig vekt ble søppelbilen med avfallet veid før og etter tømming. En kran løftet avfallet fra siloen og slapp det ned i en trakt i forbrenningsovnen. Store gjenstander måtte først gjennom en kraftig kvern før det kunne mates inn i ovnen, som deretter brente avfallet ved en temperatur på rundt 1000 grader celsius. Røykgassene fra forbrenningen ble nedkjølt i en kjele fra ca. 1000 til 200 grader celsius. Så ble gassene renset for støv i et elektrofilter, før de til slutt ble sluppet ut av skorsteinen. Det var varmen fra denne kjelen som ble brukt til å varme opp vann til fjernvarmeanlegget. Foto: P.O. Dybvik / TAFJORD.

 

Forbrenningsanlegget var fra starten datastyrt slik at det skulle kunne betjenes av én person alene – noe som var relativt banebrytende ved oppstarten i 1987. Her ser vi energitekniker Terje Fylling i styringssentralen. Foto: TAFJORD.

 

Kilder

  • Een de Amoriza, Silje og Ingrid Myrstad. 2017. Et kraftfullt vågestykke. TAFJORD 100 år. Bergen, John Grieg.
  • TAFJORDs arkiv: Årsberetninger og regnskap 1987–1991.
  • TK-informasjonen: «Ålesunds Forbrenningsanlegg. Gode erfaringer etter et halvt års drift», nr. 1, desember 1987.
  • Tenfjord, Johan Kaare. 2008. Fra avfall til energi. Brattvåg, Hatlehols Trykkeri.