Et berg av søppel

I begynnelsen av 1970-årene hadde Ålesund kommune store problemer med å håndtere stadig større mengder avfall fra både innbyggere og næringsliv. De kommunale søppelfyllingene i Gangstøvika og i Bingsa var nær bristepunktet. Avfallshåndtering var imidlertid ikke et problem i Ålesund alene, men også i de andre kommunene på Sunnmøre så vel som i resten av landet. De tradisjonelle søppelfyllingene var ikke beregnet på det nye forbrukersamfunnets stadig økende konsum. Ikke bare vokste søppelbergene seg stadig større, det viste seg også at fyllmassene ble brutt ned langsommere enn først antatt, og en opplevde problemer med forurensende sigevann fra fyllingene. Et annet alvorlig problem var spontane branner som oppsto i avfallet. På både statlig og kommunalt nivå var det blitt tydelig at noe måtte gjøres med problemet, men hva?

Gangstøvika hadde vært fyllplass for Ålesund kommune siden slutten av 1960-årene, men et tiår senere var kapasiteten ved bristepunktet. Generelt ble en også på denne tiden stadig mer oppmerksom på hvilke miljøskader slike tradisjonelle fyllplasser forårsaket. Foto: TAFJORD.

 

På leting etter alternative løsninger for søppelhåndtering

I Ålesund begynte en i første omgang å lete etter nye avfallsplasser i nabokommunene, men uten hell. Samtidig kom nye reguleringer fra statlig hold som kommunen måtte forholde seg til: Det ble en nasjonal målsetting å stoppe avfallsveksten, og det ble fastslått at avfall i framtiden i større grad skulle utnyttes som en ressurs i stedet for å deponeres på tradisjonelle søppelfyllinger. Bak myndighetenes målsetting lå en erkjennelse av at naturen ikke var en utømmelig ressurs menneskeheten kunne forsyne seg grovt av – miljøvern ble i begynnelsen av 1970-årene satt på agendaen både her til lands og i utlandet.

Med dette måtte Ålesund se seg om etter nye metoder for avfallshåndtering. I 1973 vedtok bystyret dermed å bygge det de anså som både et moderne og miljøvennlig forbrenningsanlegg for håndtering av avfall fra Ålesund og eventuelle nabokommuner som måtte ønske å samarbeide om prosjektet.

Etter dette ble saken satt på vent. For det første fordi kommunens konsesjonssøknad ikke var ferdig behandlet av Miljøverndepartementet og Statens forurensingstilsyn før i 1977, men også fordi Ålesund kommune hadde problemer med finansieringen av prosjektet. Spesielt var det vanskelig å imøtekomme kravene som ble stilt i tilknytning til de statlige økonomiske støtteordningene. Tidlig i 1978 gjorde bystyret likevel et nytt vedtak som bekreftet planene om å realisere forbrenningsanlegget. Nytt i prosessen var at det ble engasjert konsulenter så en skulle komme i gang med utredninger og planarbeid, i tillegg til at det ble oppnevnt en byggekomite. Komiteens konklusjon var at det hastet med å få på plass forbrenningsanlegget, men at dette fortsatt ikke lot seg gjennomføre økonomisk. Saken stoppet dermed opp på nytt.

 

Tafjord Kraftselskap inn i bildet

Hvordan kom så Tafjord Kraftselskap inn i bildet? For det første var utbyggingssjefen i selskapet, Bjarne Blindheim, blitt oppnevnt som medlem av byggekomiteen for forbrenningsanlegget i 1978, og selskapet fikk med dette orkesterplass til både å følge med på og å påvirke den videre framgangen i saken. Videre mottok formannskapet i Ålesund kommune et brev i november 1979 som kom til å blåse nytt liv i prosessen. Brevet var fra Gustav M. Flisnes som var byveterinær og som akkurat hadde lagt bak seg en lengre periode som kommunens ordfører. Han var en erfaren politiker, og noen år tidligere var han også blitt valgt inn som styreformann i Tafjord Kraftselskap. Flisnes hadde vært delaktig i kommunens tidlige undersøkelser og studieturer for å finne nye alternativer for avfallsanlegg, og hadde spesielt latt seg imponere av et moderne forbrenningsanlegg i Stockholm. Han hadde lenge vært overbevist om at et lignende anlegg også ville være den beste løsningen på avfallsproblemet i Ålesund. I brevet introduserte Flisnes tanken om at Tafjord Kraftselskap kunne ta ansvaret for byggingen og driften av et forbrenningsanlegg i kombinasjon med et fjernvarmesystem. Basert på energi fra avfallet kunne selskapet levere vann til varmtvannsforsyning og oppvarming, og han så for seg at hver enkelt leverandør av søppel skulle levere avfallet sitt til anlegget og betale per tonn. Alternativt var det også en mulighet å produsere elektrisitet basert på energien fra avfallet. Flisnes så et potensial ikke bare for kommunen, som ved en slik løsning ville bli kvitt avfallsproblemene sine, men også for Tafjord Kraftselskap. Som omtalt var selskapet på denne tiden i ferd med å utnytte de siste ressursene i Tafjordvassdraget, i tillegg til å være på leting etter nye vannkraftkilder å bygge ut. Kraftselskapet var også på søken etter helt nye virksomhetsområder som kunne bidra til å øke energiproduksjonen og sikre selskapets framtid.

I brevet argumenterte Flisnes med at det fra statlig hold akkurat var kommet en offentlig utredning som pekte på at de tradisjonelle kraftselskapene nettopp burde engasjere seg i nye måter å skaffe energi på. Flisnes’ forslag var med andre ord et ønsket initiativ, noe som kunne slå svært positivt ut når det gjaldt kommunens søknad til de statlige støtteordningene. I brevet sitt pekte Flisnes også på et annet viktig punkt med tanke på det økonomiske aspektet. Et av kriteriene for statlig finansiering av forbrenningsanlegget var nemlig at prosjektet burde være tuftet på interkommunalt samarbeid. Tafjord Kraftselskap hadde jo allerede drift i flere kommuner, og det kunne en dra nytte av også her.

Helt til slutt i brevet skrev Flisnes at om kommunen var interessert i forslaget, ville han legge det fram for administrasjonen og styret i Tafjord Kraftselskap. Bystyret stilte seg raskt positivt til forslaget hans. Kommunens opprinnelige plan for forbrenningsanlegget ble dermed lagt på is, i påvente av at en skulle undersøke et slikt alternativ. Det viste seg også å være slik Flisnes hadde antatt, at de statlige myndighetene så positivt på et engasjement fra Tafjord Kraftselskaps side. Olje- og energidepartementet viste stor interesse, og uttalte at forbrenningsanlegg med tilhørende fjernvarmesystem bygd og drevet av det interkommunale Tafjord Kraftselskap kunne bli et mønsterbruk som kunne vises fram og kopieres av andre.

Administrerende direktør i Tafjord Kraftselskap, Frithjof Norstrøm Heske, var i utgangspunktet skeptisk til forslaget. Til tross for at prosjektet kunne løse selskapets framtidige produksjonskrise, var de potensielle økonomiske gevinstene uklare. En særlig usikker faktor var hvor stor avkastning en kunne få på salget av fjernvarme. Ville en klare å skaffe nok kunder som ønsket å benytte seg av tilbudet? Selskapets styre gikk likevel til slutt inn for forslaget, og underskrev en intensjonsavtale med Ålesund kommune. En helt ny utfordring for Tafjord Kraftselskap sto dermed på trappene.

 

Kilder

  • Een de Amoriza, Silje og Ingrid Myrstad. 2017. Et kraftfullt vågestykke. TAFJORD 100 år. Bergen, John Grieg.
  • Interkommunalt arkiv Møre og Romsdal: Nytt forbrenningsanlegg for avfall. Videreføring av planarbeid. Forslag til avtale mellom Ålesund kommune og Tafjord Kraftselskap. Ålesund formannskap, DOK. nr. 297/80 K.
  • Interkommunalt arkiv Møre og Romsdal: Forbrenningsanlegg for avfall – stedsvalg. Ålesunds formannskap, DOK. nr. 111/82 K. Nytt avfallsanlegg. Ålesunds formannskap DOK. nr. 1181/77 K.
  • NOU 1973: 51 Resirkulering og avfallsbehandling I.
  • NOU 1975: 52 Resirkulering og avfallsbehandling II.
  • Tenfjord, Johan Kaare. 2008. Fra avfall til energi. Brattvåg, Hatlehols Trykkeri.
  • Torstenson, Inge. 1997. Fra nattmann til renholdsverk: Avfall og renovasjon i Oslo gjennom tusen år. Oslo, ProArk.
  • Torstenson, Inge. 2006. Ute av øye, ute av sinn? En historie om avfall og gjenvinning. Avfall Norge.