Frykten for et forbrenningsanlegg

Det planlagte forbrenningsanlegget kom til å skape stor strid i lokalmiljøet. Hvorfor? Hva var det som gjorde at det som ble presentert som et godt miljøtiltak for å få bukt med kommunens store avfallsproblem, ble møtt med slik motstand?

En første forklaring hadde trolig å gjøre med at teknologien rundt avfallsforbrenning var relativt ny. Allerede i 1960- og tidlig i 1970-årene var det blitt bygd flere mindre forbrenningsanlegg i landet. Mange av disse tidligste anleggene var imidlertid både teknisk primitive og feildimensjonert, og restavfallet etter forbrenningen, i form av bunnslagg, flygeaske og diverse gasser utgjorde et alvorlig problem. Gjennom media ble avfallsforbrenning dermed ofte omtalt i negative ordelag, noe som gjorde at lokalbefolkningen fryktet hvilke utslipp et forbrenningsanlegg i Ålesund ville medføre. Situasjonen skapte stor usikkerhet, og paroler som «Nei til boss i nærmiljøet» og «Tenk på oss, nei til boss» fikk enorm oppslutning. Trolig spilte også det økende nasjonale miljøengasjementet her en rolle, ettersom en ble stadig mer bevisst på hva forurensing kunne gjøre med folks helse.

Parolene indikerer samtidig at det var en annen side av saken, nemlig dette med nærmiljøet. Den eksisterende søppelfyllingen var ille, ble det uttalt i lokalpressen, men der hadde en imidlertid en viss kontroll. Ved en eventuell utbygging av et forbrenningsanlegg ville en miste fullstendig kontroll over utslippene, ble det hevdet. Og det var ingen som ønsket at det skulle eksperimenteres med denne nye forbrenningsteknologien i akkurat deres nabolag.

Ingen ønsket forbrenningsanlegget velkommen i sitt nabolag, og motstanden mot prosjektet var stor. Det hersket en betydelig usikkerhet med hensyn til hvilke utslipp forbrenningsanlegget faktisk ville forårsake, noe som kom til uttrykk gjennom paroler som «Vi vil ikke være forsøkskaniner». Bildet er hentet fra Sunnmørsposten 16. september 1985. Foto: Mattis Thoresen / Sunnmørsposten.

 

Politisk strid om plasseringen av forbrenningsanlegget

I bystyret ble også splittelsen dyp, og saken kom til å utgjøre en av de største politiske kampene i Ålesund kommune i slutten av 1970-årene og begynnelsen av 1980-årene. I media kunne en følge med på det som i stadig større grad framsto som et politisk sirkus, hvor vekselvis bystyret, de ulike politiske partiene og Tafjord Kraftselskap ble fremstilt som de store skurkene.

I tillegg til selve debatten om hvorvidt anlegget skulle etableres eller ei, ble det altså stor strid om den geografiske plasseringen. Årsakene til dette var flere. I tillegg til at ulike velforeninger, miljøgrupper og politiske partier la press på avgjørelsen, handlet det både om økonomi og om utviklingen av Ålesund by som regionsenter i denne perioden. Ålesund var i sterk vekst og spilte en stadig mer sentral rolle i regionen – fra Romsdal i nord til Nordfjord i sør. Veksten hadde skapt et behov for frigjøring av arealer for utvikling av nye virksomhetsområder, og plasseringen av forbrenningsanlegget ble en av de første sakene på dagsordenen. Utfallet kom til å sette standarden for videre utbygging av nærings- og industriområder i kommunen.

I de aller første behandlingsrundene i bystyret i midten av 1970-årene ble Grautneset i Breivika, Gangstøvika eller Bingsa lansert som de mest aktuelle stedsvalgene for byggingen av avfallsanlegget. I desember 1974 stemte det store flertallet i bystyret for Gangstøvika. Det ble imidlertid omkamp om stedsvalget i 1977, da teknisk etat i kommunen i samarbeid med fylkesingeniøren relanserte Breivika som alternativ. Bakgrunnen var at Miljøverndepartementet og Statens forurensingstilsyn ved flere anledninger hadde frarådet å plassere anlegget i Gangstøvika. De understreket at området topografisk sett var svært uegnet ut fra miljøhensyn, og at konsesjonsbevilgningen fra staten ville komme med ekstra strenge krav til rensing om en valgte å holde fast ved dette stedet. Teknisk utvalg argumenterte med bakgrunn i dette for at Breivika-alternativet ikke bare ville være det beste med hensyn til miljøet, det framsto også som det økonomisk gunstigste. Det var også det eneste stedet hvor det ville være mulig å etablere fjernvarmeanlegg i tilknytning til avfallsforbrenningen. Til tross for at Breivika framsto som det klart mest fordelaktige valget, gikk en på nytt inn for Gangstøvika. Forklaringen er ikke entydig. Referatene fra bystyremøtene er uklare på dette punktet, men en hovedårsak var trolig at politikerne så for seg å kunne slå to fluer i en smekk. Parallelt med oppføringen av forbrenningsanlegget kunne en nemlig også klargjøre resten av området til tomteareal for næringsvirksomhet.

Da Tafjord Kraftselskap så kom på banen, tok saken en ny retning. Et av selskapets vilkår for å engasjere seg i prosjektet var at forbrenningsanlegget ikke måtte bygges i Gangstøvika, ettersom det på denne tomten ikke var mulig å etablere et tilhørende fjernvarmesystem. Saken ble dermed tatt opp igjen til ny behandling i kommunen, og Gangstøvika ble raskt forkastet. Administrasjonen i Tafjord Kraftselskap hadde blant annet pekt ut Grautneset i Breivika og Spjelkavik som bedre egnede arealer, og den videre debatten kom hovedsakelig til å handle om disse to alternativene. Viktige kriterier som ble trukket fram, var økonomi, adkomst til anlegget, mulighet for levering av fjernvarme (nærhet til kundene) og miljøhensyn.

I lokalsamfunnet var det stor motstand mot begge alternativene, og på en av protestlistene som sirkulerte sto følgende tekst:

Som de fleste kjenner til er det nå planer for plassering av et bossanlegg i Breivika eller Spjelkavik. Dette anlegget, som det nå ser ut for skal bli tvunget inn i bomiljøet vårt av byråkrater og samfunnsmaskineriet, vil være forurensende og miljønedbrytende. Skal vi sitte passivt å se at disse teknokrater, ut ifra et slikt anlegg midt i blant oss og som vil sørge for at ca. 20 tonn støv, 180 tonn saltsyre og 90 tonn svovelsyre bokstavelig talt ramler i hodet på oss i løpet av et år? Vi mener NEI, vi må ikke være likegyldige. Dette må ikke få skje. Vi bør nå stå samlet i en felles protest mot en politisk godkjenning av dette.

 

Etablering av forbrenningsanlegg på Grautneset blir vedtatt

Selv om Spjelkavik ble framhevet som det økonomisk mest fordelaktige alternativet, var det likevel Grautneset i Breivika som til slutt ble valgt av bystyret i februar 1982. Grautneset var det alternativet en mente ville gå minst ut over lokalbefolkningen med hensyn til inngrep overfor grunneiere og altså skape minst motstand. Trolig ble dette det avgjørende argumentet.

Til tross for at både byggingen og plasseringen var vedtatt, kjempet likevel motstanderne til siste slutt. Ålesunds innbyggere ønsket ikke et forbrenningsanlegg på Grautneset, de ønsket ikke et forbrenningsanlegg i det hele tatt. Tidlig i 1985 ble det også helt mer bensin på bålet da det gikk alarm over hele Europa med advarsel om forurensingen som kom fra nettopp avfallsforbrenning. Spesielt fikk giftstoffet dioksin stor oppmerksomhet i media, ettersom forskning viste at stoffet kunne føre til så vel reproduksjonsforstyrrelser som kreft. Som følge av advarslene ble det blant annet i Sverige beordret full stopp i all utbygging av avfallsforbrenningsanlegg.

Protestmøtene fortsatte dermed med uforminsket styrke, og både bystyret og Tafjord Kraftselskap fikk gjennomgå i appellene. «Vi vil ikke være forsøkskaniner», «Nei til dioxin i morsmelken» og «Her bygges et monument over forakten for folkemeninga», sto det å lese på protestplakatene. Viljen til sivil ulydighet var stor, og de hardeste motstanderne satt også fastlenket på anleggsplassen da maskinene til slutt rullet inn på Grautneset for å sette i gang arbeidet høsten 1985.

Før byggearbeidet kunne ta til måtte politiet fjerne demonstranter som hadde lenket seg fast for å stanse anleggsmaskinene. Foto: TAFJORD.

For Tafjord Kraftselskap ble den politiske kampen og mediedekningen en påkjenning. Under avisoverskrifter som «Tillit til Tafjord Kraftselskap i Grautnes-saken?» ble selskapet beskyldt for bare å tenke på egen økonomisk vinning på bekostning av lokalsamfunnets vel. Selskapet ble også beskyldt for å ha ført kommunen bak lyset ved ikke å levere grundige nok kostnadsanalyser for anlegget. Til og med etter at anleggsarbeidet på tomten var igangsatt, ble dette argumentet brukt som en vektstang i et aller siste forsøk på å vippe tvilere i bystyret over i motstandernes rekker, og få stoppet byggingen av anlegget en gang for alle. Skytset mot Tafjord Kraftselskap ble både fra bystyret og media til slutt så voldsomt at selskapet for første gang i sin historie ansatte en kommunikasjonsmedarbeider, hvis hovedoppgave var å dempe den videre motstanden av anlegget.

 

Kilder

  • Een de Amoriza, Silje og Ingrid Myrstad. 2017. Et kraftfullt vågestykke. TAFJORD 100 år. Bergen, John Grieg.
  • Interkommunalt arkiv Møre og Romsdal: Ålesunds formannskap DOK. nr. 1181/77 K.
  • Interkommunalt arkiv Møre og Romsdal: Ålesunds formannskap DOK. nr. 111/82 K.
  • Sunnmørsposten: «Lenkegjeng foran anleggsmaskinene», 6. august 1985.
  • Sunnmørsposten: «Tillit til Tafjord Kraftselskap i Grautnes-saken?», 6. september 1985.
  • Sunnmørsposten: «Ta i det minste en tenkepause», 16. september 1985.
  • Tenfjord, Johan Kaare. 2008. Fra avfall til energi. Brattvåg, Hatlehols Trykkeri.