Fra små til store enheter?

De mange små enhetene innenfor norsk elektrisitetsforsyning var lenge blitt ansett som sektorens største svakhet fra sentralt hold, og organisasjonsstrukturen sto i sterk kontrast til den rådende oppfatningen om teknisk og økonomisk rasjonalitet i de statlige fag- og forvaltningsorganene. Under den statlige offensiven for strukturrasjonalisering av sektoren i 1960-årene ble det lagt fram en klar anbefaling fra NVE om at elektrisitetsforsyningen på Sunnmøre burde samles i maksimum to store selskap. Tafjord Kraftselskap og Tussa Kraft burde gjennomføre en vertikal integrasjon innenfor sine forsyningsområder, altså en fusjon med de lokale e-verkene, og danne to selskap som håndterte hele næringskjeden innenfor elektrisitetsforsyningen – fra vannmagasinene i fjellene til de sunnmørske hjem og næringslokaler.

For Tafjord Kraftselskap innebar anbefalingen fra NVE en sammenslåing med de sju energiverkene i eierkommunene i tillegg til to private andelslag i Stranda kommune. Det ville blitt den største enheten i fylket regnet etter sluttkunder. Avgrensningen var solid fundamentert på geografiske skillelinjer der eierkommunene i Tafjord Kraftselskap ble sett på som en naturlig enhet.

Det ble likevel ikke tatt noe initiativ til fusjonsforhandlinger, verken fra Tafjord Kraftselskap, e-verkene eller eierkommunene – heller ikke etter at NVE i 1980 la økonomiske insentiver bak kravet. For å få fart i arbeidet sluttet også fylkestinget i Møre og Romsdal opp om NVEs forslag og gikk i 1985 inn for etablering av vertikalintegrerte regionale kraftselskap i fylket.

I resten av fylket førte imidlertid politikken fram. I løpet av et tiår ble den alminnelige elektrisitetsforsyningen i Romsdal og på Nordmøre samlet i fem vertikalintegrerte selskap, helt i tråd med NVEs anbefalte inndeling. På Sunnmøre ble historien en ganske annen, og utviklingen innen elektrisitetsforsyningen i regionen står på mange måter som et godt eksempel på den kommunalistiske modellens påfallende overlevelses- og tilpasningsdyktighet innen norsk elektrisitetsforsyning.

Sekretariatet til Sunnmøre Energiverk hadde sitt kontor hos Tafjord Kraftselskap, og styret friga overingeniør Finn Terje Nilssen fra arbeidet i produksjonsavdelingen så han kunne inneha sekretærfunksjonen. Bildet er tatt under et besøk i Ulsteindalen kraftstasjon – Tussa Krafts eldste – trolig i 1991. Nilssen ble året etter administrerende direktør i Tafjord Kraftselskap, og ledet selskapet gjennom de store omveltningene i 1990-årene fram til 2002. Foto: TAFJORD.

 

Sunnmøre Energiverk

Det var imidlertid ikke viljen hos majoriteten av kommunene på Sunnmøre det sto på. En stund så det ut til at samtlige energiselskap i regionen, med Tafjord Kraftselskap og Tussa Kraft i spissen, kom til å gå sammen i det som ville blitt landets til da største fusjon av energi- og elektrisitetsverk. Selskapet skulle gå under navnet Sunnmøre Energiverk, og ville fått en egenproduksjon av kraft på mer enn 1 milliard kilowattimer per år.

Den planlagte giganten var et resultat av samarbeidssonderinger på produksjonssiden mellom de to store kraftprodusentene, etter at nye rammevilkår i 1986 gjorde et slikt samarbeid lønnsomt for begge parter. Under et informasjonsmøte om saken ga imidlertid ordførerne i eierkommunene selskapene i oppdrag å greie ut mulighetene for et enda nærmere samarbeid – en mulig integrasjon dem imellom. Året etter la de to selskapene fram et forslag til intensjonsavtale for etableringen av et høyintegrert Sunnmøre Energiverk, noe som ville innebære at alle de eksisterende elverkene og kraftselskapene i regionen opphørte å eksistere og gikk inn i det nye selskapet. Intensjonsavtalen ble behandlet og vedtatt i både Tafjord Kraftselskaps og Tussa Krafts styrende organer i løpet av året, og det ble lagt ned et betydelig utredningsarbeid i 1987 og i 1988 for å etablere Sunnmøre Energiverk. I arbeidet deltok representanter fra alle e-verksenhetene innenfor Tafjord Kraftselskaps og Tussa Krafts respektive forsyningsområder, og helt på tampen av 1988 ble det søkt om konsesjon for selskapet. Det var jo i og for seg et kunststykke å få til en plattform som alle kunne enes om, og særlig strakte Tussa Kraft seg langt i forhandlingene for å få det til.

Da motstanden i neste runde overraskende kom fra NVE, instansen som i over to tiår hadde presset på for en frivillig vertikal integrasjon av elektrisitetsforsyningen i området, reagerte administrerende direktør i Tafjord Kraftselskap, Bjarne Blindheim, kontant og stemte for å avslutte samarbeidet der og da. Når det gjaldt Møre og Romsdal, hadde NVE nemlig gjort helomvending, og gikk på det tidspunktet inn for en integrasjon på fylkesnivå. Dermed ble Sunnmøre Energiverk kun innvilget en områdekonsesjon med begrenset varighet, og med krav om å gå inn i en fylkeskommunal enhet etter at konsesjonstiden var ute.

Blindheim hørte imidlertid til mindretallet i hovedutvalget for Sunnmøre Energiverk, og majoriteten gikk inn for å anke til Olje- og energidepartementet, som ga selskapet den nødvendige konsesjonen. Saken ble så oversendt kommunene tidlig i 1990, men flere av kommunestyrene gikk inn for å avvente behandlingen av den i påvente av vedtak av ny energilov. Tafjord Kraftselskap og Tussa Kraft sto på anbefalingen om å gå sammen i Sunnmøre Energiverk også etter at innholdet i den nye loven ble kjent, men fire kommuner gikk imot eller utsatte avgjørelsen og ba om ytterligere utredning av saksforholdet.

«Firerbanden» som veltet landets største fusjon av elektrisitetsverk. I oktoberutgaven fra 1990 av Tafjord Kraftselskaps internavis TK-informasjon finnes denne streken på trykk med følgende bildetekst: «I de 14 kommunene som var innstilt på å stifte Sunnmøre Energiverk 28. september, var det mange som oppfattet utspillet fra ‘firerbanden’ omtrent som dette.» De fire kommunene det var snakk om, var Ørsta, Stranda, Sykkylven og Norddal. Tegneren var selskapets informasjonsmedarbeider og redaktør for bladet, Johan Kaare Tenfjord.

Dermed var det allerede før det tillyste stiftelsesmøtet for Sunnmøre Energiverk 28. september 1990 avklart at det ikke kom til å bli noen etablering basert på grunnlaget som forelå. Av de 16 kommunene på Sunnmøre gjorde 11 vedtak om å danne Sunnmøre Energiverk, i tillegg til Romsdals-kommunene Sandøy og Vestnes. De mente at et vertikalintegrert energiverk var best egnet til å ivareta ønsket om en rasjonell og sikker energiforsyning til en lavest mulig pris for abonnentene. Men fire kommuner slo foten under hele samarbeidet. Det var Tussa-kommunene Ørsta, Stranda og Sykkylven og Tafjord-kommunen Norddal. Haram kommunestyre var heller ikke overbevist, og utsatte avgjørelsen. Gjennom vedtak i kommunestyrene ga ikke disse kommunene sin tilslutning til etableringen av Sunnmøre Energiverk, og det betød i praksis at verken Tafjord Kraftselskap eller Tussa Kraft kunne oppløses, da hver enkelt eierkommune hadde vetorett.

To år senere figurerte fremdeles Sunnmøre Energiverk i årsmeldingene til Tafjord Kraftselskap, men det forble på tegnebrettet. Arbeidet fikk imidlertid følger i form av tettere bånd innad i elektrisitetsforsyningen på Sunnmøre, blant både de folkevalgte og ansatte. Også eierkommunene i området fikk et noe annet syn på elektrisitetsforsyningens betydning og virkemåte, og prosessen kan sees som starten på en ambisjon om samling i en større enhet, og uttrykk for en tro på stordriftsfordeler som kom til å stå sterkt internt i TAFJORD i tiårene framover.

 

Kilder

  • Een de Amoriza, Silje og Ingrid Myrstad. 2017. Et kraftfullt vågestykke. TAFJORD 100 år. Bergen, John Grieg.
  • Ellingsen, Gunnar. 1999. «Glede og velnøgje spreidde seg». Tussa Kraft 1949–1999. Brattvåg, Hatlehols trykkeri.
  • Møre og Romsdal fylkeskommune. 1982. «Energibruk i og energiproduksjon i Møre og Romsdal.
  • NTB: «14 elektrisitetsverk fusjonerer», 9. juni 1988.
  • TAFJORDs arkiv: Årsberetning og regnskap 1987.
  • TK-info: «TK-styret påtaler uheldig utspill fra Tussa Kraft», nr. 3, april 1988.
  • TK-info: «Ny utsettelse for Sunnmøre Energiverk», nr. 8 & 9, oktober 1990.