I lang tid var utbygging av vannkraft, overføringsnett og kraftdistribusjon TAFJORDs hovedoppgave, og kundenes kraftbehov ble oppdekket med fornybar og miljøvennlig vannkraft. Men rundt årtusenskiftet vokste energiforbruket i distriktet og landet for øvrig raskere enn tilgangen på nye kraft, og i slutten av 1990-årene var kraftsituasjonen i Møre og Romsdal utsatt. Sentralnettet manglet den nødvendige kapasiteten for å dekke underskuddet, og en kraftkrise var i emning i regionen.

Kraftforbruket økte stadig, på grunn av både innbyggertallet, det private forbruket og ikke minst industrisatsingen i regionen. Spesielt så en for seg at ferdigstillelsen av den planlagte moderniseringen av Hydros metallverk på Sunndalsøra kom til å medføre en enorm økning av det lokale kraftbehovet. Moderniseringen av aluminiumsverket ble regnet som den største industrisatsingen i Norge noensinne utenom oljeindustrien, og det var spådd at den kom til å doble det lokale elektrisitetsforbruket i forhold til produksjonen i distriktet. Resultatet var økende import og stigende priser. Dette ble tolket som en langsiktig prisutvikling og ga grunnlag for optimisme for TAFJORD, både for en akseptabel avkastning på investeringene som allerede var gjort i produksjonsanleggene, og når det gjaldt nye investeringer.

Samtidig framsto en videre vannkraftutbygging i noen større skala som urealistisk i en tid med mer eller mindre politisk enighet om vern av norske vassdrag som fremdeles ikke var utbygd. Enkelte mindre vannkraftverk ville nok fortsatt bygges ut, men i hovedsak var utbyggingsperioden for vannkraft over, og bransjen gikk inn i en evigvarende høstingsfase.

Det økende energiforbruket måtte med andre ord dekkes på annen måte, og TAFJORD så seg om etter alternative energikilder. Framtiden lå i både gass-, vindkraft- og bioenergi, og konsernet engasjere seg rundt årtusenskiftet innenfor alle disse forretningsområdene. Tanken var at Tafjord Kraftproduksjon gjennom å satse på et mangfold av energiproduksjon ville kunne dekke kundenes kraftbehov og unngå import av utenlandsk kraft.

Allerede i slutten av 1990-årene engasjerte TAFJORD seg i gasskraftutbygging. Sammen med ni andre selskap i Midt- og Nord-Norge ville konsernet gjennom fellesselskapet Nordenfjeldske Energi AS være med på byggingen av et nytt gasskraftverk på Tjeldbergodden med gass fra Haltenbanken. Nordenfjeldske Energi var blitt etablert så tidlig som i 1993, med det formål å samarbeide for en lønnsom produksjon og omsetning av elektrisk kraft for eierbedriftene. Det planlagte gasskraftverket skulle ha en årlig produksjon på 28 milliarder kilowattimer, men etter bare få år ble planene lagt på is. Omtrent samtidig engasjerte TAFJORD seg i Naturgass Møre, som ble etablert 26. november 2001. Selskapets formål var å distribuere og omsette flytende naturgass, og å arbeide for utvikling av naturgasstilknyttet virksomhet i regionen. Tafjord Kraftproduksjon gikk inn med en eierandel på 85 prosent, sammen med Ålesund kommune, Haram kommune og Naturgass Vest.

TAFJORD var lokomotivet i etableringen av selskapet Naturgass Møre AS som ble offisielt stiftet 26. november 2001. Bildet er tatt under stiftelsesmøtet holdt i konsernets lokaler. Til stede var representanter for tre av de fire aksjonærene – fra venstre Ålesunds ordfører Arve Tonning, styrformann i Tafjord Kraft, Asbjørn Rutgersson, administrerende direktør i TAFJORD, Finn Terje Nilssen og rådmann i Haram, Jan Petter Eide. Den siste aksjonæren var Naturgass Vest AS som var representert med fullmakt. TAFJORD eide 85 prosent av det nye selskapet og Finn Terje Nilssen ble valgt til styreleder. Foto: TAFJORD.

TAFJORD hadde gjennom Naturgass Møre store visjoner. Selskapet ønsket å etablere et tankanlegg for distribusjon av naturgass, og spesielt ville det være aktuelt å levere til Norsk Hydros aluminiumsverk. I 2007 lanserte Naturgass Møre planer om etableringen av en flytende naturgass-fabrikk med en kapasitet på 90 000 tonn, tilsvarende 1,2 milliarder kilowattimer. Tanken bak var at gassen som ble ført i land ved Ormen Lange-anlegget på Aukra, kunne komme regionen til gode ved å gjøres tilgjengelig for næringslivet og folk flest. Busser, biler og ferjer skulle i framtiden gå på gass.

I 2016 slo imidlertid eierne av selskapet Naturgass Møre konkurs. Den bakenforliggende årsaken var at de ikke klarte å bli enig om veien videre for selskapet. Selskapet hadde da i flere år gått med underskudd, i all hovedsak på grunn av svake marginer på gass-salget. De lokale kraftselskapene som var inne på eiersiden, skiftet etter hvert strategi, og ønsket ikke lenger å satse på naturgass. Majoritetseierne ville selge seg ut og få inn nye investorer. Det fantes flere aktuelle kjøpere. Naturgassbedriften Gasnor fra Karmøy, som eide 17,7 prosent av aksjene i Naturgass Møre ville imidlertid ikke selge, og de nye aktuelle kjøperne ville ikke gå inn før Gasnor solgte seg ut. Dermed stoppet handelen opp. Det blåste opp til konflikt, og eierne klarte verken å bli enige om videre drift eller salg, og valgte til slutt derfor å slå selskapet konkurs. Bedriftens virksomhet ble kjøpt opp av AGA AS etter konkursen.

I 2005 stiftet Tafjord Kraftproduksjon selskapet Industrikraft Møre sammen med Istad Kraft og Hustadmarmor. Industrikraft Møre ble etablert for å bygge et gasskraftverk på Fræna. Netto kraftproduksjon etter rensing ville bli 3 milliarder kilowattimer, som da ville tilsvare 2,5 prosent av kraftproduksjonen i Norge. Gassen skulle kjøpes fra Ormen Langes landanlegg på Nyhamna. Statoil hadde imidlertid allerede sendt myndigheten en søknad om en etablering av et større gasskraftverk på Tjeldbergodden. Heller ikke dette gasskraftverkprosjektet ble en realitet, da Industrikraft Møres søknad i 2008 fikk avslag hos myndighetene.

I tillegg til satsingen på gasskraft utvidet TAFJORD i 2001 sitt engasjement i miljøvennlig og fornybar energiproduksjon, og gikk inn i selskapet Møre Biovarme AS som nest største aksjonær med en eierandel på 20 prosent. Møre Biovarme hadde blitt stiftet året før av seks lokale selskap, fortrinnsvis lokale møbelfabrikker. Ideen bak selskapet var å foredle lokal biovarme ved å omgjøre overskuddsflis fra næringslivet som ofte havnet på bålet til pellets for oppvarming. Mesteparten av råvarene kom fra den lokale møbelindustrien på Sunnmøre, i Nordfjord og i Romsdal, som ga store mengder tørre biprodukt.

Pelletsfabrikken ble bygget i Jarnesmarka i Sykkylven og startet produksjonen sommeren 2003. Det var et helautomatisk og avansert anlegg, og med en årsproduksjon på 8000 tonn pellets årlig ble selskapet en betydelig energiprodusent. Men etter hvert sviktet både leverandørene og kundene, og i mars 2010 gikk Møre Biovarme konkurs. Da hadde selskapet gått med millionunderskudd i flere år. I starten var det 14 aksjonærer i selskapet, og ved konkursen var Tafjord Kraft AS, Sykkylven Energi AS og Ekornes ASA de største. TAFJORD kontrollerte alene 47,9 prosent av aksjene.

Vindkraftsatsingen i konsernet kom noe senere, men i 2005 gikk Tafjord Kraftproduksjon inn i forretningsområdet gjennom eierskap i tre vindkraftselskap – Vestavind Kraft AS, Haram Kraft AS og Havsul II AS. Sistnevnte var en spesielt offensiv satsing, og skapte store overskrifter nasjonalt.

I november 2005 presenterte TAFJORD storprosjektet Havsul sammen med selskapet Havgul AS under en pressekonferanse i Ålesund. Prosjektet innebar en storutbygging av vindkraft til havs, den første i Norge, og ble markedsført som verdens største i sitt slag om tiltaket ble gjennomført i full skala. Det var Havgul som hadde utviklet prosjektet, mens TAFJORD spilte rollen som industriell partner som skulle stå for selve kraftproduksjonen ved realisering. I første omgang gikk konsernet inn med en eierandel på 50 prosent i det største av prosjektene, Havsul II, som skulle bygges utenfor Vigra.

«TK nå også med vindkraftverk» meldte internavisen TK-info i oktober 1990. Den høsten ble det montert vindkraftverk i Smette. Det var rigtiknok ikke store greiene, men akkurat nok til å erstatte et av dieselaggregatene som ga strøm til radioutstyret der oppe. Foto: TAFJORD.

Som de fleste vindkraftprosjektene som ble lasert på den tiden, møtte Havsul betydelig motstand fra både miljøvernhold og lokalbefolkningen. Størstedelen av prosjektet fikk da heller aldri konsesjon. Unntaket var prosjektet Havsul I, et vindkraftverk som var planlagt i havet utenfor Sandøy kommune på Romsdals-kysten, og var planlagt med en samlet produksjon på 1 milliard kilowattimer årlig. Både direktoratet for naturforvaltning og kommunestyret i Sandøy sa ja til planene, og prosjektet var planlagt å skulle gå over i den industrielle fasen så snart Olje- og energidepartementet stadfestet konsesjonen gitt av NVE.

I 2009 valgte imidlertid Havgul å selge seg ut av Havsul I. Kjøperne var Vestavind Kraft AS, eid av de sju kraftselskapene i Vestlandsalliansen, inkludert TAFJORD og BKK. Salget av Havsul I resulterte i et pent utbytte for eierne i Havgul, men det førte med seg en nedskriving på til sammen 200 millioner kroner for de nye eierne noen år senere.

For selv om Havsul I så sent som i februar 2012 ble spådd som det neste norske miljøindustrieventyret, forble prosjektet et luftslott. Gjennomføringen var helt avhengig av et fungerende marked for grønne sertifikater, men myndighetene skapte ikke gode nok rammebetingelser for vindkraftproduksjon til havs. Selv om den politiske viljen var der, nyttet det ikke når vilkårene den ble fulgt opp med, var mye dårligere enn dem som fantes i utlandet. Synkende kraftpriser førte også til en endelig skrinlegging av prosjektet i slutten av 2012.

Felles for alle disse investeringene var at de representerte nye virksomhetsområder som både ledelsen, administrasjonen og fagmiljøene i TAFJORD manglet kunnskap om og erfaring med. Ingen av dem ble heller langsiktige satsingsområder for konsernet. Ved inngangen til 2017 hadde ikke konsernet noen eierandeler i gasskraft eller bioenergi. Unntaket var en eierandel i et sovende Vestavind Offshore AS, som ble holdt i live i tilfelle konsesjonen for Havsul I skulle la seg omsette i framtiden.

Fra år 2000 investerte TAFJORD i ny energiproduksjon som var ukjent for fagmiljøene i konsernet. Engasjementet innenfor gass- og vindkraft og bioenergi viste seg å være midlertidig. Kjernekompetansen i konsernet var og forble konsentrert rundt vannkraftproduksjon, slik det hadde vært siden etableringen av selskapet i 1917. Fagmiljøet som her er i sving med montering av en viftering på en generator i Tafjord 2 tidlig på 2000-tallet en gang, kunne følge røttene sine helt tilbake til monteringen av Tafjord 1. Fra venstre Arild Nærø, Kolbjørn Bottenmark, Halvor Tafjord og Rolf Nerhus. Foto: TAFJORD.

 

Kilder

  • Een de Amoriza, Silje og Ingrid Myrstad. 2017. Et kraftfullt vågestykke. TAFJORD 100 år. Bergen, John Grieg.
  • TK-info: «Stiftelsesmøte i Naturgass Møre AS», «Tafjord Kraft satser på Møre Biovarme», nr. 6, desember 2001; «Møre Biovarme produserer 8000 tonn årlig», nr. 6, desember 2003.
  • Sunnmørsposten: «Alle svikta fabrikk», 22. september 2011.